Gunnar Utsond er en av de mest kontroversielle billedhuggerne i norsk kunsthistorie. Allerede fra debututstillingen 1894 stod det strid om hans navn. Han ble anklaget for å ha benyttet avstøpninger fra levende modell og beskyldt for plagiering av andre kunstnere. Utsond var likevel en populær kunstner og ved siden av Vigeland Norges fremste symbolistiske billedhugger.
Utsond vokste opp i Kviteseid og begynte tidlig med treskjæring. Som 17-åring reiste han til Kristiania, hvor han kom inn på Den kgl. Tegneskole under Julius Middelthun. Samtidig utdannet han seg til tannlege og praktiserte en kort tid i Larvik og Kviteseid. 1889 bestemte han seg for å satse på kunsten og reiste til København, hvor han ble elev av Stephan Sinding. Utsond viser påvirkning fra Sindings dramatiske realisme i sine senere, store arbeider.
1894 debuterte Utsond med Gutt som spikker i Kristiania Kunstforening. Hans billedhuggerkolleger reagerte da det ble kjent at han hadde benyttet seg av avstøpninger fra levende modell. Dette hadde lenge vært en vanlig teknikk i andre land, men Mathias Skeibrok karakteriserte i et avisinnlegg fremgangsmåten som “Fusk og Humbug”. Utsond fikk imidlertid støtte fra bl.a. Christian Krohg, som mente at det viktigste var at skulpturen var god, ikke hvilken fremgangsmåte som var benyttet.
Hjemme i Kviteseid modellerte Utsond sitt første store verk, Og havet ga tilbake sine døde. Motivet var hentet fra Johannes' åpenbaring 20,13, der de døde kommer opp av havet for å bli dømt for sine gjerninger. Skulpturen, som var fire meter høy og tre meter bred, var en mektig apokalyptisk visjon, der 7 mennesker dukker opp fra havet. Den krones av et par hvor mannen holder kvinnen rundt livet; under dem ser vi en kvinne med et barn i favnen, en ung kvinne med åpen munn og en eldre mann til høyre; nederst sees et dødningehode som så vidt stikker opp av vannet. Uttrykket er dramatisk, men komposisjonen noe statisk i og med at fem av figurene har blikket rettet i samme retning oppad. Også dette verket skapte avisdebatt, da Utsond ble beskyldt for å ha stjålet ideen fra den britiske kunstneren Frederic Leightons maleri med samme tittel, utført 1891–92. Selv om Utsonds gruppe kan minne om komposisjonen i Leightons bilde, er ånden og utførelsen mer i slekt med Rodins Helvetesporten.
1897 reiste Utsond med stipend til Paris. Her begynte han straks på sitt andre hovedverk, Helferd. Motivet var hentet fra norrøn mytologi; Nanna og Balder styrter ned til dødsriket på ryggen av helhesten. Skulpturen er Utsonds mest vellykkede og et av hovedverkene i europeisk symbolistisk skulptur. Kunstneren har maktet å oppnå en sluttet helhet av form, innhold og bevegelse. Skulpturen uttrykker dødens uavvendelighet gjennom både hestens melankolske hode og de to figurenes desperate fortvilelse. Helferd vakte stor oppsikt da den ble vist på verdensutstillingen i Paris 1900 og innbrakte kunstneren en gullmedalje.
Helferd ble i motsetning til Og havet ga tilbake sine døde reddet fra tilintetgjørelse i siste liten og sendt tilbake til Kristiania. Her ble den stående i et skur utenfor Nasjonalgalleriet i 7 år før den ble vist med stor suksess for første gang her hjemme i Dioramalokalet i Kristiania i mars 1909. Helferd ble støpt i bronse 1914 og var en stor sensasjon på Jubileumsutstillingen samme år. 1921 ble skulpturen plassert ved Sjømannsskolen på Ekeberg.
1903 vant Utsond konkurransen om et monument over Johan Sebastian Welhaven i Kristiania. Portrettstatuen ble avduket 1908 på Briskeby og gjengir dikteren sittende nonchalant på en stol med hodet støttet i hånden. Den har mottoet “det er en bitter kvide” og viser den melankolske og drømmende Welhaven. Det realistiske uttrykket understrekes av figurens keitete benstilling og monumentets relativt lave plassering.
Utsond fremkom 1915–20 med to utkast til eidsvollsmonument. Det ene hadde Harald Hårfagre sittende på toppen av en søyle og eidsvollsmennene i ring rundt basen og et vannbasseng med fabeldyr. Det andre forslaget, Frihetshymnen, var mer originalt og hadde i likhet med Vigelands monolitt et relieff av nakne mennesker som stiger oppover søylen. På toppen sitter Fossegrimen og spiller frihetshymnen.
Utsonds portrettstatuer av Sam Eyde på Rjukan og Aasmund Olavson Vinje er stive og tradisjonelle og kan ikke måle seg med hans tidlige arbeider. Portrettbysten av amtmann Viggo Ullmann viser imidlertid en forenkling av formen i pakt med tidens stilretninger.
Et utkast til hvalfangstmonument i Sandefjord kalt Sydpolkalotten hadde kommandør og hvalfangstpioner Christen Christensen som frontfigur foran et vannbasseng med figurgrupper og dyr.
I 1930-årene utførte Utsond en serie groteske, men originale figurer av menneskeøgler og kentaurer som setter ham inn i en europeisk symbolistisk tradisjon. 1909–21 var Utsond den første billedhuggerprofessor ved Statens kunstakademi.