Gunnar Rollefsen var fiskeribiolog og direktør for Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt 1948–69.
Rollefsen vokste opp i Larvik. Guttedagenes interesse for dyrelivet, især i ferskvann, avgjorde valg av utdannelse. Etter examen artium 1920 og militærtjeneste tok han 1921 fatt på naturvitenskapelige studier ved universitetet i Kristiania. Han valgte en fagkrets som ikke tok sikte på skolen og begynte på hovedfag i zoologi. Arbeidsmarkedet var trangt, og da det 1927 bød seg et engasjement ved Fiskeridirektoratets havundersøkelser (i dag Havforskningsinstituttet) i Bergen, slo Rollefsen til. Han ble der hele sitt yrkesliv.
Rollefsen kom til et fagmiljø som var konsentrert om å utdype Johan Hjorts teori fra 1914, der et av kjernepunktene var at vekslingene i silde- og torskefiskeriene skyldtes naturlige variasjoner i årsklassene av fisk. Denne fagtradisjonen rådde grunnen i norsk havforskning inntil 1970, og Rollefsen hører hjemme i den.
Rollefsen gransket særlig torsk og flatfisk, utklekking og artenes tidlige, kritiske stadier, og han drev oppdrettsforsøk. En gjennomløpende linje i forskningen var kombinasjonen av feltstudier og laboratorieundersøkelser. Rollefsens første undersøkelse ble hovedoppgaven i zoologi 1931. Han gransket torskeegg, særlig ytre støt og mekaniske påkjenninger som kan ødelegge mengder av egg like etter gyting. Neste utfordring (1933–35) var utviklingen av en pålitelig metode for å avlese torskens alder og dermed bestandens alderssammensetning. Rollefsen fant at øresteiner (otolitter) gav mer presis informasjon om torskens alder, tidspunkt for kjønnsmodning og antall ganger den hadde gytt, enn fiskeskjell som forskerne hadde brukt til da.
En gammel drøm var kultivering av saltvannsfisk som alternativ til tradisjonelt fiske. I midten av 1930-årene satte Rollefsen i gang bassengforsøk for å utforske startfôring og overlevelsesevne hos flere arter flatfisk. 1940 skrev han artikkelen Utklekking og oppdretting av saltvannsfisk i Naturen. Her redegjør han for vellykkede eksperimenter med å fôre rødspettelarver med larver av saltkrepsen (Artemia salina), en opptakt til dagens oppdrett på marine arter.
Rollefsen ble vitenskapelig assistent 1934 og vitenskapelig konsulent 1937. 1948–69 ledet han Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt. I sin direktørtid gjorde Rollefsen en overordentlig innsats for å bedre havforskningens arbeidsforhold. En allmenn tro på forskningens betydning for nærings- og samfunnsutvikling og regjeringens ønske om å modernisere fiskerinæringen etter krigen gav havforskningen rommeligere kår enn i mellomkrigstiden. Det lyktes Rollefsen å skaffe instituttet et havgående fartøy, som 1950 ble døpt “G. O. Sars”. Fartøyet var utstyrt med datidens mest avanserte, norskproduserte instrumenter i fiskeriakustikk. 1961 stod Havforskningsinstituttets nybygg på Nordnes i Bergen ferdig, etter iherdig innsats fra Rollefsens side.
Samtidig og på nabotomten ble Akvariet i Bergen oppført. Rollefsen var en pådriver for akvariet og arbeidet gjerne der. Akvariet skulle fylle to formål: vitenskapelige oppdrettsforsøk på torsk, ørret og kveite og kunnskapsformidling for et bredt publikum. Rollefsen engasjerte seg i begge; for han ville ikke bare forske, men også vise folk flest hvilken fantastisk verden som skjuler seg under havoverflaten. Fiskerimuseet (i dag Norges Fiskerimuseum) og radioens skoleundervisning var andre kanaler der Rollefsen ivrig lærte bort fiskeribiologi. Han utmerket seg om en begavet skribent av sakprosa, og i populære artikler og som hovedredaktør av Havet og våre fisker fikk denne evnen utløp.
Rollefsens mangesidige innsats ble høyt verdsatt, og han mottok en rekke hedersbevisninger. Han var medlem av en rekke organisasjoner, blant dem den internasjonale havforskningsorganisasjonen ICES, som ekspert fra 1934, delegat 1945–61 og visepresident 1957–62. Rollefsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1952 for sin innsats i forbindelse med fiskerigrensesaken med Storbritannia 1949–51; han var også ridder av Dannebrogordenen og kommandør av den svenske Nordstjärneorden. 1960 ble han æresdoktor ved Universitetet i Bergen og 1969 medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.