Faktaboks

Gunnar Graarud
Født
1. juni 1886, Holmestrand, Vestfold
Død
6. desember 1960, Stuttgart, Tyskland
Virke
Sanger
Familie
Foreldre: Lege og stortingsmann Gunnar Magnus Kjølstad Graarud (1857–1932) og Karen Hedevig Nicolava Gran (1857–1925). Gift 30.10.1919 med Anna Elisabeth (“Liesel”) von Gorkom f. Riesterer (f. 9.3.1875), datter av byggmester Ludwig Riesterer og Barbara Lang.

Gunnar Graarud var en allsidig opera- og oratoriesanger i mellomkrigstiden, med Tyskland og Østerrike som hovedarena. Under den annen verdenskrig ble han en støttespiller for nazismen gjennom foredragsturneer i Tyskland og det okkuperte Norge.

Graarud var oppkalt etter sin far, legen, stortingsmannen og lokalhistorikeren Gunnar Graarud. Han var den midterste av tre barn, men søsteren døde som barn, og den yngre broren Finn, som også ville bli sanger, døde 1916, bare 24 år gammel.

Graarud var skoleflink, og etter å ha fullført Den Tordenskioldske Middelskole i Holmestrand fikk han begynne på Aars og Voss' skole i Kristiania. Interessen for teater og musikk hadde meldt seg, men etter examen artium på reallinjen 1903 etterkom han foreldrenes ønske og begynte på ingeniørstudiet. Etter et år på Skiensfjordens mekaniske skole begynte han 1904 på den tekniske høyskolen i Karlsruhe. Her tøylet han de musikalske interessene lenge nok til å fullføre studiet, men reiste så til München 1911 for å studere sang. Det ble ikke vellykket, men hjemme igjen i Karlsruhe fant han den rette stemmepedagogen i Anna Elisabeth (“Liesel”) Riesterer. 1913 avla han sin siste eksamen ved den tekniske høyskolen, og med økonomisk støtte fra faren kunne han vie seg helt til sangen.

I utgangspunktet var stemmen ifølge ham selv “en bløt baryton”, men i samarbeid med Riesterer utviklet han en vakker og glansfull tenorstemme og tok fatt på både oratorie- og operalitteraturen. Han holdt sine første konserter 1917, blant annet for de tyske soldatene på vestfronten. Han innledet sin karriere på tyske scener med et engasjement 1918–20 ved Stadttheater i Kaiserslautern. Vinteren 1919–20 oppholdt han seg imidlertid i Norge. Han og den 11 år eldre Liesel giftet seg i Kristiania 1919. I Holmestrand holdt han i desember samme år konsert til inntekt for nytt kirkeorgel. Januar 1920 holdt han sin første konsert i Kristiania og reiste deretter på turné med Guldbergs akademiske kor til London og Paris.

1920–22 var Graarud engasjert ved Nationaltheater i Mannheim og fra 1922 ved Volksoper i Berlin. Ved Händel festspillene i Göttingen sang han tittelrollen i Xerxes med stor suksess. 1925 gikk han over til Städtische Oper i Berlin, og fra 1926 var han ved Hamburger Stadttheater hvor han sang Sisera i den tyske premieren på Debora e Jaele av Ildebrando Pizzetti 1928. Samme år sang han i den første oppsetningen på Wiener Staatsoper av Die ägyptische Helena av Richard Strauss, mot Maria Jeritza. Graaruds musikalske interesser favnet vidt; 1928 hadde han etter eget utsagn 45 operaroller og 44 oratoriepartier på repertoaret.

Sommeren 1927 fikk Siegfried Wagner hentet Graarud til Wagner-festspillene i Bayreuth. Her ble han en av hovedkreftene i årene frem til 1931, og han vant særlig respekt for sine tolkninger av Tristan i Tristan og Isolde, Siegmund i Valkyrien og tittelrollen i Parsifal. I Bayreuth sang han også Siegfried i Götterdämmerung; kildene antyder imidlertid at denne rollen tøyde Graaruds vokale krefter til det ytterste. 1929–37 hadde han kontrakt med Wiener Staatsoper, som ble innledet med Tristan under Wilhelm Furtwängler. Her sang han også tittelrollen i Mozarts Idomeneo under Richard Strauss, i Strauss' nyorkestrering av denne operaen 1931. Graarud gjestet Festspillene i Salzburg i midten av 1930-årene, som Aegist i Strauss' Elektra og med tittelrollen i Hugo Wolfs Der Corregidor, sistnevnte under Bruno Walter. Hans eneste opptreden ved Covent Garden i London skjedde 1936, som Herodes i Richard Strauss' Salome under Hans Knappertsbusch. Samme år ble han utnevnt til østerriksk kammersanger, og året etter ble han professor ved Musikkhøyskolen i Wien.

Sommeren 1932 var Graarud i Oslo og sang Tristan på Nationaltheatret; hans Isolde ved denne anledning var først Nanny Larsén-Todsen, deretter Kirsten Flagstad i hennes rolledebut. Han holdt også en aften i Universitetets Aula med Thora Bratt ved klaveret. September 1934 gjestet han Filharmonisk Selskaps Orkester.

Graaruds stemme kan i dag høres i flere grammofonopptak; mest kjent er den “komplette” innspillingen av Tristan og Isolde med dirigenten Karl Elmendorff fra Bayreuth 1928. Her er dokumentert en stilsikker musikalitet, innforlivelse med rollen og teksten, og ikke minst en vakker og egal tenorstemme, lyrisk for dette heltetenorpartiet, men med et visst volum.

Graarud ble Hitler-beundrer og talsmann for nazismen. Han ble medlem av NSDAP og NS, og fra 1930-årene og frem til nazismens fall holdt han foredrag i makthavernes regi både i Tyskland og Norge. Under krigen var han gruppeleder for NS' Utenriksorganisasjon i Wien. I et intervju i Aftenposten 1942 meddelte han at han hadde stilt seg til disposisjon for Waffen SS. 1944 delte han ut Statens kulturpris til tegneren Olaf Gulbransson.

Gunnar Graaruds professorgjerning tok slutt da de allierte inntok Wien våren 1945. Han skal ha forsøkt å få arrangert konserter i Norge etter krigen, men lyktes naturlig nok ikke i dette. Han døde i Stuttgart og er gravlagt i Holmestrand.

Verker

    Plateinnspillinger (et utvalg)

  • R. Wagner: Tristan und Isolde (sm.m. Bayreuth-festspillenes kor og orkester, dirigent Karl Elmendorff), 1928

Kilder og litteratur

  • Stud. 1903, 1928
  • avisutklipp i Norsk Musikksamling, NBO
  • opplysninger fra Holmestrand Museum