Gudmund Sundby var professor i vannkraftmaskiner ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim i 40 år og bygde opp Vannkraftlaboratoriet der til å bli et viktig bindeledd mellom NTH og industrien.
Sundby tok maskiningeniøreksamen ved Kristiania tekniske skole 1898, som den beste i sitt kull. Deretter begynte han på Kværner Brug, som var et av Skandinavias ledende verksteder innenfor turbinkonstruksjon og vannkraftteknologi. 1903–04 oppholdt han seg i USA og arbeidet ved flere ulike verksteder “for at sette mig ind i amerikanske forhold og arbeidsmaader”. Da han kom tilbake til Kværner, ble han sjefsingeniør for bedriftens turbinavdeling. Her sørget han for å forbedre konstruksjonene og rasjonalisere produksjonen. Hovedutfordringen var å bedre reguleringen eller styringen av turbinene ved forskjellig vannføring, slik at man kunne oppnå en høyere virkningsgrad. Sundby utviklet en automatisk turbinregulator som ble patentert 1909 og vant stor utbredelse i Skandinavia.
Turbinkonstruksjon krevde systematiske forsøk, teoretiske beregninger og praktisk teknisk kyndighet. Sundby forente det teoretiske og det praktiske. I tillegg hadde han gode organisatoriske evner. Han søkte også kunnskaper utenfor Norge, og 1907 fikk han statsstipend til en studiereise til Sveits og Italia.
Da NTH kom i gang i Trondheim fra 1910, ble mange av professorutnevnelsene skarpt kritisert. Etter kritikernes mening ble det ansatt for mange teoretikere. Dette var muligens med på å bane veien for Sundby. 1911 ble han utnevnt til professor i vannkraftmaskiner på NTH og ble samtidig bestyrer for Vannkraftlaboratoriet. Han satt i embetet til han gikk av med pensjon 1952, 74 år gammel.
Da Sundby tiltrådte 1912, var Vannkraftlaboratoriet ennå ikke reist. Etter en ny studiereise til Sveits og Italia tok han fatt på prosjekteringen og byggingen av laboratoriet, som stod ferdig 1917. “Det fremsyn han la for dagen,” skrev Henrik Christie senere, “gjorde at laboratoriet ennu et halvt sekel etterpå er vel egnet til prøvning av turbinmodeller”.
1916 gikk staten og Kristiania kommune til felles utbygging av Mørkfoss-Solbergfoss i Glomma. På grunn av den første verdenskrig var en rekke utenlandske verksteder utelukket som leverandører til anlegget. I byggekomiteen satt bl.a. Sundbys kollega, professor Olav Heggstad. Komiteen gav Sundby i oppgave å utforme anbudspapirene og senere å bedømme anbudene. Han greide å få omdefinert anbudsrunden til å bli en utviklingsprosess. I alt 12 modellturbiner fra Myren og Kværner ble testet ved Vannkraftlaboratoriet ved NTH. Dette prosjektet ble et sjeldent vellykket eksempel på et trekantsamarbeid mellom utbygger, leverandørindustri og NTH som forskningsinstitusjon.
Kværner og Myren leverte turbiner som var skreddersydd til kraftstasjonens særegne vannføringsforhold og som hadde en helt overlegen virkningsgrad. “En triumf for norsk turbinteknikk,” skrev Aftenposten. Prosjektet ble likevel ikke gjentatt. Under krisen i 1920-årene sank tempoet i kraftutbyggingen, og norsk industri evnet ikke helt å følge med i utviklingen. Ved senere større utbygginger ble de norske verkstedene for dyre, selv om enkelte turbiner ble innkjøpt av proteksjonistiske årsaker.
Sundby bygde opp maskinavdelingens undervisning i vannkraftteknikk og underviste nærmere 40 studentkull. Hans biografer legger vekt på hans evne til å få studentene til å tenke og arbeide kritisk og selvstendig. Fagmiljøet hadde riktignok begrensede vekstmuligheter under mellomkrigstidens krise. Selv om Sundby og hans medarbeidere ble engasjert som konsulenter ved en rekke utbygginger, fikk de ingen utviklingsoppdrag av samme størrelse eller betydning som Mørkfoss-Solbergfoss-anlegget. Først etter 1945 kunne man fullt ut høste fruktene av den kompetansen som var bygd opp på utbyggersiden, i industrien og på NTH.
September 1941 gikk NTHs rektor Fredrik Vogt av i protest mot “minister” Ragnar Skanckes inngripen i høyskolens selvstendighet. Som professorrådets nestformann fungerte Sundby som rektor i Vogts sted inntil februar 1942, da Quisling utnevnte Olav Heggstad til rektor. På dette tidspunktet var ansatte og studenter ved NTH bittert delt mellom et lite mindretall som søkte samarbeid med okkupantene, og et nasjonalsinnet flertall. Sundby ble med i det illegale professorrådet og holdt kontakt med hjemmefronten. Rådet var blant annet med på organiseringen av blokaden av ledige stillinger ved NTH og av studentenes boikott av undervisningen fra høsten 1944. Fra 8. mai 1945 fungerte Sundby som rektor inntil Fredrik Vogt kom tilbake igjen.
Sundby var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1928 og av Selskapet til Vitenskapenes Fremme. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1949.
“Av vesen var han stillfarende og reservert, men hans ord ble alltid hørt,” skrev Dag Johnson i sin minnetale over Sundby. Av NTHs tidlige professorer var Gudmund Sundby blant dem som hadde mest industriell erfaring og de sterkeste bånd til industrien. Dette sikret et nært faglig samarbeid mellom vitenskap og industri, noe som bidrog til at Vannkraftlaboratoriet ble en ledende kunnskapsinstitusjon, selv i tider med små bevilgninger og få store oppdrag.