Faktaboks

Gudmund Harlem

Gudmund «Gubbe» Harlem

Født
24. juli 1917, Kristiania (nå Oslo)
Død
22. mars 1988, Oslo
Virke
Lege og politiker
Familie

Foreldre: Grosserer Gudmund Harlem (1885–1918) og Olga Haug (1887–1942).

Gift 1938 med konsulent Inga Margareta Elisabet Brynolf (26.3.1918–21.4.2005), datter av advokat Ivar Brynolf (f. 1888) og advokat Margareta Sandberg (1897–1983).

Far til Gro Harlem Brundtland (1939–) og Hanne Harlem (1964–).

Fotografi av Gudmund Harlem 1961
Fotografi av Gudmund Harlem 1961
Av /NTB Scanpix ※.

Gudmund Harlem var en norsk lege (sosialmedisiner) og politiker fra Arbeiderpartiet. Han var sosialminister i perioden 1955–1961 og forsvarsminister i perioden 1961–1965 (unntatt under Lyngregjeringen i 1963). Som sosialminister i regjeringen Einar Gerhardsen var Harlem en av drivkreftene bak Arbeiderpartiets mange sosialpolitiske reformer i slutten av 1950-årene.

Harlem var lege og politiker på en måte som gjorde legearbeidet og politikken til samme sak. Hans virke falt i en periode da helsearbeid, sosiale støtteordninger og samfunnsplanlegging gradvis ble til det vi kjenner som velferdsstaten. Han var spesielt opptatt av det å tilrettelegge arbeidslivet for personer med sykdom eller skader (attføring).

Etter periodene som statsråd ble han i 1966 igjen overlege ved Statens attføringsinstitutt, hvor han ble direktør i 1970. I perioden 1977–1980 var han professor i arbeidslivsvitenskap ved Universitetet i Trondheim/NTH (senere NTNU). Han ble administrerende direktør i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd NTNF fra 1980 til 1985. Harlem hadde mange verv, også internasjonale.

Han var far til Gro Harlem Brundtland.

Bakgrunn

Harlem vokste opp i Oslo. Faren, som døde da Gudmund var bare ett år gammel, hadde etterlatt sønnen en mindre formue, som han fikk råderett over som 21-åring. Allerede i ungdomsårene ble Harlems politiske interesse vakt, og han var fra 1934 en tid medlem av den venstresosalistiske gruppen Mot Dag. Da Mot Dag ble oppløst 1936, gikk han over til Arbeiderpartiet og kom snart inn i kretsen rundt Werna og Einar Gerhardsen. Etter examen artium i 1935 begynte han å studere medisin ved Universitetet i Oslo, og i 1938 giftet han seg med den svenske advokatdatteren Inga Brynolf. Deres første barn, datteren Gro, ble født året etter.

Da andre verdenskrig kom til Norge våren 1940, ble både Gudmund og Inga Harlem raskt med i motstandsarbeidet. De fulgte med regjeringen på flukten nordover til Tromsø, men vendte deretter tilbake til Oslo. Sommeren 1943 ble situasjonen så vanskelig at de først sendte sine to barn til mormoren i Stockholm, og senhøstes samme år dro de selv etter som flyktninger. Familien ble i Sverige til frigjøringen i 1945.

Sosialmedisiner

Fotografi fra åpningen av Norsk Folkehjelps industribygg på Løren for yrkesvalghemmede, Gudmund Harlem med flere

Som lege var Gudmund Harlem opptatt av attføring, det vil si å tilrettelegge for at personer med sykdom eller skader kan delta i arbeidslivet. Her fra åpningen av Norsk Folkehjelps industribygg på Løren for yrkesvalghemmede i 1960. En synshemmet person sitter ved arbeidsbenken og jobber. Harlem står rett bak og følger med på arbeidet. De andre på bildet er blant annet (fra venstre) formann i byggekomiteen Tore Øyen Aaen, formann i Norsk Folkehjelp Sigurd Halvorsen og sekretær i Norsk Folkehjelp Øystein Egelund.

Etter hjemkomsten til Norge tok Harlem opp igjen sine studier og ble cand.med. i 1946. Samme år ble han ansatt som assistentlege ved Hygienisk institutt ved Universitetet i Oslo, et sentralt miljø for datidens samfunnsmedisin, og han var samtidig deltidsansatt lege ved Statens attføringsinstitutt i Oslo. Her tok han fatt på det som skulle bli hans spesialfelt hele livet, nemlig attføring. Systematisk rehabilitering av personer med sykdommer og skader til igjen å kunne delta i nyttig arbeidsliv, var den gang nytt. Fra 1948 var han fulltidsansatt lege og fra 1953 overlege ved Attføringsinstituttet.

Harlem var opptatt av samspillet mellom karakteren av uførhet, sosiale ytelser og arbeidsmuligheter, og han publiserte flere arbeider om dette emnet. I sin første studie valgte han ut hver tredje person som fikk sosial stønad i Oslo i 1946 og så nærmere på klientenes medisinske og sosiale bakgrunn. I 1954–1955 gjennomførte han en større kvantitativ studie i to landdistrikter, der han fant nyttige basisdata om helsetilstand og arbeidsførhet. Pasienter som hadde vært henvist til Statens attføringsinstitutt, ble også etterundersøkt. Med disse forskningsarbeidene, som senere ble samlet i hans doktoravhandling fra 1976, der han også hadde fulgt utviklingen over tid, fikk man et faglig grunnlag for tilrettelegging av helsepolitiske tiltak vedrørende arbeidsførhet og uførhet. Harlem ble også mye brukt som konsulent på dette området, både i utlandet og i Norge. I årene 1966–1972 var han president i International Society for Rehabilitation of the Disabled.

Helsepolitiker

Sosialminister Gudmund Harlem på talerstolen i Oslo Arbeidersamfund under valgkampen i 1957

I tiden etter andre verdenskrig foregikk det et banebrytende sosialpolitisk arbeid i Norge, med det langsiktige mål å etablere en universell folketrygd, et heldekkende system som skulle avløse de tallrike eksisterende spesialordninger ved sykdom og sosiale vanskeligheter. Gjennom sitt arbeid som lege hadde Harlem, i motsetning til mange andre av aktørene, førstehånds kjennskap til hvordan medisinske og sosiale problemer artet seg i praksis.

Norsk helsevesen ble i Karl Evangs tid som helsedirektør myndig ledet fra Helsedirektoratet, og skiftende statsråder maktet ofte ikke å gi sitt politiske bidrag som forutsatt. Det har vært hevdet at grunnen til at Einar Gerhardsen satte sin personlige venn Gudmund Harlem som sosialminister i 1955, var Harlems dyktighet både som fagmann og som politiker. Motvekten mot Evangs makt kom riktignok tydelig frem i flere saker, men i helse- og sosialpolitikken stod de to stort sett for de samme visjonene. Da Evangs etterfølger som helsedirektør skulle finnes i 1973, var det mange som undret seg over at Harlem ble forbigått av den forholdsvis ukjente statssekretæren i Sosialdepartementet, Torbjørn Mork.

Helsepolitisk var Harlem universalist, slik det blant annet kom til syne i arbeidet med trygdesystemet, og han var særlig opptatt av de gruppene som hittil hadde falt mellom de forskjellige støtteordningene. I 1961 ble han imidlertid utnevnt til forsvarsminister, og denne posisjonen hadde han til regjeringen Gerhardsen gikk av etter valgnederlaget i 1965. Etter en kort oppfriskning av de medisinske kunnskapene ved Rikshospitalet tok Harlem opp igjen sitt arbeid som overlege og faglig leder ved Attføringsinstituttet, fra 1970 med tittel av direktør.

I 1970-årene vokste den generelle interessen for arbeidslivets helseproblemer. Da det i 1977 ble utlyst et professorat i arbeidslivsvitenskap ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim, ble Harlem utnevnt, spesielt begrunnet med hans massive erfaring fra norsk arbeidsliv og sosial utvikling i etterkrigstiden. Han innehadde professoratet til 1980, da han fikk den viktige stillingen som direktør i Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF, nå SINTEF). Her ble han frem til 1985.

Stillinger og verv

Gudmund Harlem hadde mange offentlige verv og oppgaver. Han var medlem av sentralstyret i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) i perioden 1946–1949 og styremedlem i International Union of Socialist Youth i perioden 1946–1951. Han var varaformann i Oslo Arbeiderparti fra 1952 til 1957 og fast møtende vararepresentant i Det Norske Arbeiderpartis sentralstyre fra 1953 til 1957. Han satt i Oslo bystyre fra 1946 til 1947 og var medlem av Oslo skolestyre og formann i komiteen for spesialbehandling av barn fra 1948 til 1955.

Han var formann i Sentralrådet for yrkesvalghemmede i årene 1955–1957 og 1966–1970, i NTNFs komité for forurensingsspørsmål fra 1970 til 1976 og NTNFs arbeidsmiljøkomité fra 1977 til 1980, styreformann i Statens arbeidstilsyn fra 1977, formann i Forsikringsrådet fra 1978 til 1984 og nestformann i styret for Kredittilsynet fra 1986 til 1988.

Barn

Fotografi av Gudmund Harlem og datteren Gro Harlem Brundtland, 1974
Gudmund Harlems eldste datter, Gro Harlem Brundtland, var miljøvernminister fra 1974 til 1979. I 1981 ble hun Norges første kvinnelige statsminister.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

To av Gudmund Harlems barn fikk også sentrale politiske posisjoner: Gro Harlem Brundtland ble først miljøvernminister og satte deretter som Norges første kvinnelige statsminister sitt preg på den politiske utviklingen i Norge i store deler av 1980- og 1990-årene. Yngstedatteren Hanne Harlem var justisminister i Jens Stoltenbergs regjering fra 2000 til 2001.

Utgivelser

Et utvalg

  • Hva enhver bør vite om kjønnslivet, AUF Studieskrifter 2, 1947
  • Verdenssambandet og vi, AUF Studieskrifter 3, 1949
  • Studies on the Relation between Impairment, Disability and Dependency, doktoravhandling, 1976
  • Forsikring i Norge. Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 22. desember 1978, NOU 1983:52, 1983

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Brundtland, Gro Harlem: Mitt liv 1939–1986, 1997
  • Haugland, Jens: Dagbok frå Kongens råd, 1986
  • Hvem er hvem, flere utgaver
  • Larsen, Øyvind: biografi i Norges leger, bind 2, 1996
  • Larsen, Øyvind: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Moe, Johannes: På tidens skanser, Trondheim 1999
  • Nordby, Trond: biografi i Storting og regjering 1945–1985, bind 1, 1985
  • Nordby, Trond: Karl Evang. En biografi, 1989
  • Studenterne 1935, 1960

Faktaboks

Gudmund Harlem
Historisk befolkningsregister-ID
PFd00129031988M13052A

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg