Faktaboks

Gregers Gram

Gregers Winter Wulfsberg Gram

Født
15. desember 1917, Aker (nå Oslo)
Død
13. november 1944, Oslo
Virke
Motstandsmann
Familie

Foreldre: Byfogd Harald Gram (1887–1961) og Ingrid Meyer (født Sønderaall) (1888–1969).

Ugift.

Sønnesønn av Gregers Winther Wulfsberg Gram (1846–1929).

Gregers Gram

Gregers Gram fotografert i London, 1942. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Gregers Gram
Av /NTB Scanpix ※.

Gregers Gram var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig. Han spilte en aktiv rolle i det militære motstandsarbeidet i Norge, og deltok i en rekke dristige og vellykkede aksjoner.

Gram deltok i forsvaret av Norge i 1940. Han kom snart med i det tidlige sivile motstandsarbeidet, men valgte å reise til Sverige i 1941. Han kom seg videre til Storbritannia samme år. Utsendt herfra deltok han i flere spesialoperasjoner i Kompani Linge, særlig sammen med Max Manus. Gram døde i en skuddveksling med tysk politi på Plasskafeen i Oslo 13. november 1944.

Gram er skildret i blant annet bøker av Max Manus og i filmen Max Manus (2008).

Bakgrunn

Gregers Gram vokste opp i Vestre Aker som sønn av høyrepolitiker og byfogd i Oslo Harald Gram. Han fulgte i sin fars politiske retning og ble lokalt et aktivt medlem av Unge Høyre. Etter avlagt examen artium i 1938 begynte Gregers på jusstudiet ved Universitetet i Oslo. Vinteren 1940 gjennomgikk han militær opplæring. Etter det tyske angrepet på Norge 9. april deltok Gram i kamphandlingene på østsiden av Mjøsa hvor han ble tatt til fange to ganger.

Da kampene i Sør-Norge var over, kom han raskt med i det gryende motstandsarbeidet.

Tidlig motstand og flukt

Som sin far kom Gram tidlig med i den sivile motstanden mot okkupasjonsstyret under Nasjonal Samling. Det første halvåret av 1941 deltok han i utgivelsen av den illegale avisen «For konge og fedreland» som ble utgitt av en kameratkrets fra Ullern i Oslo.

Gram ønsket å slutte seg til den norske utefronten. Hans periode i den illegale pressen ble derfor kortvarig. Allerede 24. mars 1941 krysset han grensen til Sverige. Rett før det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni la han sammen med en gruppe likesinnede ut på en lang reise (gjennom Russland, Iran, India og med videre sjøtransport til Canada) som først i november samme år endte i Storbritannia.

Skipssabotasje på Oslo havn

I Storbritannia kom Gram med i Kompani Linge. Her ble han snart tilknyttet et britisk-norsk planleggingsprosjekt for propaganda-operasjoner mot det tyskokkuperte Norge. Prosjektet møtte imidlertid motstand hos norske ledere i hjemmefronten og ble lagt på is.

Operasjon «Mardonius»

Sammen med kameraten Max Manus ble Gram i stedet plukket ut til SOE (Special operations executive)-operasjonen «Mardonius». Denne skulle utføre sabotasje mot den tyskkontrollerte skipsfarten i Oslo havn. I midten av mars hoppet de to i fallskjerm fra et fly over Østmarka. Foruten sin personlige utrustning brakte de med seg magnetiske miner (såkalte limpets). Gram, Manus og noen medhjelpere fra Milorg i Oslo festet slike til flere tyske fartøyer utenfor Bjørvika og Aker Brygge om kvelden 27. april. Deler av den ambisiøse planen måtte imidlertid oppgis, og på fartøyene ved Akers mekaniske verksted ble minene oppdaget før de detonerte. Men for to av skipene samt en mindre oljelekter, ble sabotasjen vellykket. Lasteskipet Ortelsburg (3800 bruttotonn) sank da ladningene eksploderte den påfølgende dag, og Tugela (5800 bruttotonn) samt oljelekteren fikk betydelige skader og ble satt ut av spill for et lengre tidsrom.

Etter angrepet reiste Gram sammen med Manus over grensen til Sverige og returnerte derfra til Storbritannia. Før de reiste fra landet, hadde de også gjennomført en «meningsmåling» blant hjemmefrontfolk, og resultatet av denne ble lagt frem i London. For sin innsats i operasjon Mardonius ble Gram tildelt Krigskorset med sverd.

Operasjon «Bundle»

I oktober samme år hoppet Gram og Manus på nytt ut over Østmarka. Med dem fulgte de to nye Linge-karene Einar Judén (1905–1990) og Carl Fredrik Wiborg. I likhet med «Mardonius» skulle «Bundle» ved hjelp av miner ramme tyske fartøyer i det indre havneområdet i Oslo. Vaktholdet var langt bedre enn sist. Problemer med utette gummidrakter resulterte i at Gram og de andre Bundle-sabotørene måtte avbryte sitt første sabotasjeforsøk i midten av desember. Et nytt forsøk på nyåret gikk noe bedre. Da klarte Gram og Judén å senke en tysk patruljebåt på omkring 600 tonn ved Honnørbrygga. Opptrapping av det tyske vaktholdet etter dette gjorde nye havneaksjoner nærmest umulig – inntil juni 1944. Da fant Gram og Manus på å gjemme seg under et kaianlegg for å plassere sine magnetminer på det tyske transportskipet «Monte Rosa» på nesten 14 000 tonn. Omgitt av rotter gjemte de to sabotørene seg i to døgn før ladningene kunne festes mot siden av det store fartøyet. Alt ble nøye kontrollert, men av ukjent årsak sviktet de magnetiske minene.

Deltakelse i andre sabotasjeaksjoner

Våren 1944 ble både Gram og Manus en del av den såkalte «Oslogjengen», en aksjonsgruppe som etter hvert ble direkte underlagt Milorgs sentralledelse. Sammen med Gunnar Sønsteby gjennomførte han den 18. mai sprengning av arbeidskontoret i Akersgaten 55, som ble fullstendig ødelagt. Etter å ha oppholdt seg noen uker i Sverige sommeren 1944, dro Gram i august tilbake til Norge. Her inngikk han i aksjonslaget fra Oslogjengen som 13. august sprengte busshallen på Korsvoll. Eksplosjonene og brannen som fulgte ødela omkring 150 flymotorer og et større lager med reservedeler for tyske jagerfly. To måneder senere deltok Gram i Oslogjengens anslag mot Norsk Vacuum Oils lager på Sørenga, en aksjon som ødela rundt 200 000 liter smøre- og girolje.

Denne aksjonen var bare én av flere der Gram deltok og som hadde kampen mot arbeidsmobiliseringen som mål. Blant andre viktige aksjoner var også sprengningen av busshallen på Korsvoll 12. mars 1944.

Etter aksjonen i Akersgata reiste Gram til Stockholm for en periode og returnerte til Oslo i midten av august. 12. oktober deltok han i sprengningen av Norsk Vacuum Oils lager på Sørenga, som ødela 200 000 liter krigsviktig olje. En egen operasjon, kalt «Derby», skulle spre svart propaganda blant tyske soldater. Sammen med Max Manus drev og ledet Gram dette arbeidet i hovedstaden. Han skrev også flere artikler til den illegale presse.

Propagandaoperasjonen «Derby»

Etter noen ukers hvile i Sverige kom Gram tilbake i august med et nytt oppdrag. Det gikk ut på å undergrave kampmoralen til de tyske soldatene i Norge ved å spre uriktige og falske opplysninger om den interne motstanden mot Det tredje riket, også kalt «svart propaganda». Med hjelp fra nye og lokale medarbeidere skulle han sammen med Manus bygge opp en egen propagandaorganisasjon. Oppgavene var å produsere og distribuere materiale (bilder og skrifter) spesielt myntet på tyske soldater i Oslo-området. I tillegg arbeidet Gram med å gjennomføre meningsmålinger av oppslutningen om ulike motstandsformer blant befolkningen.

Skuddene på Plasskafeen

Gram ønsket også å komme i kontakt med tyske soldater som hadde en sterk antinazistisk innstilling og som kunne tenkes å hjelpe til med spredning av det «svarte» propagandamaterialet. Linge-karen Johan Edvard Tallaksen (1918–1944), en av Grams partnere i Oslogjengen, hadde gjennom sine kontakter i Drammen truffet to tyske desertører som han tok med seg til Oslo i en tankbil. Tallaksen avtalte å møte de to tyskerne på Plasskafeen ved Olaf Ryes plass tre dager senere. Da Gram fikk høre om dette, så han en mulighet for å rekruttere de to til arbeidet med den «svarte» propagandavirksomheten.

Det viste seg imidlertid at de to tyske soldatene ikke var desertører, men provokatører i tjeneste for Gestapo. Da Gram og Tallaksen den 13. november 1944 gikk inn på Plasskafeen, ventet en rekke tyske politifolk med skuddklare våpen. I skuddvekslingen som fulgte døde Gram umiddelbart, mens Tallaksen ble såret, tatt til fange og brakt til det tyske feltsykehusetSinsen. Etter noen dager ble Tallaksen overført til det tyske fengselet på Akershus festning, hvor han 29. november valgte å ta sitt eget liv for å unngå å bli tvunget til å røpe organisasjonen.

Ettermæle

Gregers Gram
Byste av Gregers Gram ved Njårdhallen i Oslo, utført i 1994 av Nina Sundbye.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Gregers Gram blir av flere skildret som en initiativrik og humørfylt person, som gikk fullt og helt inn for de oppgaver han ble satt til å utføre. Særlig samarbeidet med Max Manus ser ut til å ha vært avgjørende.

Gregers Gram har fått en vei på Ullern i Oslo oppkalt etter seg, og i 1994 ble en byste utført av Nina Sundbye avduket ved Njårdhallen. Gram er nevnt i et stort antall bøker om den militære motstanden i Oslo-området, men ble særlig kjent gjennom Max Manus’ to bøker, «Det vil helst gå godt» (1945) og «Det blir alvor» (1946), samt filmen Max Manus (2008).

Utmerkelser

I 1947 ble han tildelt Krigskorset med to sverd post mortem, etter første å ha mottatt Krigskorset i 1943. Gram fikk også de britiske dekorasjonene Military Cross og Military Medal.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Christensen, Jan (2005): Oslo-gjengen: Europas beste sabotørgruppe. Oslo: Orion.
  • Kraglund, Ivar: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Manus, Max (1945): Det vil helst gå godt
  • Manus, Max (1946): Det blir alvor
  • Rougthvedt, Bernt (2012): Dødsspillet: En biografi om motstandsmannen Gregers Gram. Oslo. Cappelen Damm 2012

Faktaboks

Gregers Gram
Historisk befolkningsregister-ID
PFU0000080

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg