Gino Scarpa vokste opp i Venezia og er på mange måter en fremmed fugl i det norske kunstmiljøet. Hans kunst viser en leken frodighet som kan synes uvant og annerledes her hjemme. Hans foretrukne motiv ble etter hvert langstrakte, manierte kvinneskikkelser med et pikant erotisk anstrøk.
Scarpa studerte arkitektur 1945–48 i Venezia og grafikk 1964 i Malmö under Bertil Lundberg. Som maler og billedhugger er han selvlært. Han debuterte som maler i Venezia. I 8 år var han fjellfører i Dolomittene, mens han samtidig underviste i kunsthistorie ved det humanistiske gymnas i Bressanone i Italia. Først 1958, etter at han hadde flyttet til København, ble han kunstner på heltid.
I Oslo stilte Scarpa ut for første gang 1960. Han hadde til da arbeidet i et nonfigurativt, geometrisk uttrykk med sterk vekt på stofflighet og materialeffekt, tydelig påvirket av internasjonal modernisme. Han videreutviklet denne stilen gjennom å innlemme amorfe figurasjoner i sterk relieffvirkning. Med sin tilbakeholdte fargeholdning og gjennomførte overflatestruktur viste hans kunst utpreget dekorative egenskaper.
Scarpas grundige kjennskap til det håndverksmessige så vel som til internasjonal kunst gjennom tidene har ført til en raffinert, eklektisk stil som uttrykkes i et spenn fra frie, rytmiske metallskulpturer til grafikk og maleri, iblant med sterk relieffvirkning. I sin grafikk har han utviklet en egen teknikk med blindtrykk: Det fremkommer et preg, eller relieff, i papiret ved trykking fra dype spor i platen. Gjennom bearbeiding av trykkflaten med boreredskap, og iblant ved bruk av metallfolie, gis det grafiske bildet et taktilt preg.
I 1970-årene begynte Scarpa å utforme sine langlemmede, stiliserte, myke, rødblonde kvinneskikkelser, utstyrt med lekne, fantasifulle hodeplagg og gevanter som mer fremhever enn skjuler modellens nakenhet. Titlene viser til mytiske kvinner som Europa, Terpsichore, Diana, Demeter og Venus. De fremstilles sovende, ridende på spenstige hester eller i pikant utfordrende stillinger mot en bakgrunn av abstrahert søylearkitektur, kanalsceneri eller landskapsutsnitt. Kyske madonnaer med barn forekommer også, og iblant en mannlig norrøn figur. Fargeholdningen er raffinert i skalaer fra svart eller mørkebrunt mot blek gult, stålblått og nyanser av rosa mot fiolett. Både form og innhold assosierer mot teateret og Venezias kulissearkitektur, men også mot sagn og myter i norrøn og antikk mytologi. I maleriene benytter han ofte en stofflig grunnstruktur overmalt med delikate lasurer eller marmorering som gir en bevisst gammelmesterlig patina. Den sensuelle kvinneskikkelsen ble etter hvert Scarpas hovedanliggende, noe ikke minst han selv har understreket.
Scarpa har hatt en rekke offentlige utsmykkingsoppdrag, både i Norge og internasjonalt. Han har illustrert flere bøker for norske forlag og vært en flittig utstiller – i utlandet så vel som i utallige norske gallerier. Han er også representert i flere museer, bl.a. Museo Internazionale d'Arte Moderna i Venezia og Roma, International Galerie der moderne Kunst i Wien, og Nasjonalmuseet for kunst i Oslo.
Enkelte kritikere har imidlertid møtt Scarpa med en reservert holdning. Til tross for den håndverksmessige dyktighet som karakteriserer hans kunst, finner noen den glatt og klisjépreget.
Med sin bakgrunn fra fjellredningstjenesten i de italienske alper har Scarpa under hele sin tid i Norge visst å glede seg over den norske vinteren og stadig vært å se på ski i Oslomarka. Han ble 1977, som første utenlandske kunstner, tilkjent Statens garantiinntekt, og han fikk norsk statsborgerskap 1978.