Gerd Kjølaas var en pioner innenfor den sceniske dansen i Norge. Hun virket som danser, koreograf og pedagog i en tid da alt som skjedde innenfor dansekunsten, var nybrottsarbeid. Hennes innsats gjennom Ny Norsk Ballett la grunnlaget for den videre utvikling av dansen som selvstendig kunstform i vårt land.
Gerd Kjølaas ble født i Trondheim, men kom til Kristiania med sin familie som småpike, og her tok hun middelskoleeksamen 1925. Allerede som helt ung visste hun at det var danser hun ville bli. Hos Inga Jacobi, som underviste i fridans, fant hun en danseform som passet hennes temperament.
Familien flyttet tilbake til Trondheim 1928. Året etter fikk Gerd fikk overta en fridansskole der, og dermed startet hennes løpebane, mye mot foreldrenes vilje. De kunne ikke se noen fremtid for henne i dansen. Hun drog til Oslo og tok privattimer med Signe Hofgaard og Inga Jacobi, og i Tyskland fikk hun oppleve bl.a. Palucca og Kurt Jooss, de fremste eksponentene for den nye ekspresjonistiske dansestilen i Europa.
Årene i Trondheim ble en verdifull læretid. Hun fikk prøve seg som koreograf når de trengte kunstneriske innslag i Studentersamfundet, og hun fikk oppgaver på Trøndelag Teater. Hun markerte seg ved stort mot (iblant også overmot), begeistring og energi. Hun debuterte som danser og koreograf i Studentersamfundet 29. april 1931, da hun som 22-åring gikk på scenen med et helt igjennom egenprodusert program, sammen med 60 elever.
1934 flyttet Gerd Kjølaas til Oslo. Det ble mer undervisning, dessuten dansejobber og i 1940- og 1950-årene koreografioppgaver ved Oslo-teatrene. Hun presenterte også egne soloprogram. Hele tiden følte hun behovet for å lære mer, men da måtte hun reise ut og drog bl.a. på sommerkurs hos Kurt Jooss i England.
1940 startet Gerd Kjølaas 2-årige utdannelsesklasser for dansere, pedagoger og koreografer hjemme i stuen på Uranienborg terrasse i Oslo. Stedet ble et viktig faglig og sosialt samlingspunkt i krigsårene, og mange av dem som ble utdannet der, skulle komme til å gjøre seg gjeldende på den norske dansearenaen i lang tid fremover, bl.a. Edith Roger.
I forestillingen Mot Ballade, et danseverk basert på Hans E. Kincks novelle av samme navn og med musikk av Tore Sinding, bygde Gerd Kjølaas alt opp om norske motiver, norsk natur og norsk lynne. Sujett, dans, opphavsmenn og utøvere – det var norsk alt sammen – da forestillingen hadde premiere på Det Norske Teatret høsten 1945. “Det dristigste framstøt norsk dans har våget seg ut på i manns minne,” skrev kritikeren Hans Heiberg etter premieren.
Louise Browne, britisk klassisk danser bosatt i Norge, ble begeistret for forestillingen og tok kontakt med Gerd Kjølaas. De startet skole sammen, med tanke på å utdanne dansere i både klassisk ballett og fridans. Denne kombinasjonen var helt ny i Norge, hvor det lenge hadde hersket dyp skepsis mellom fridanserne og klassikerne. Gerd Kjølaas hadde nettopp hatt ett års engasjement som danser i den verdenskjente Jooss-balletten. På turné i USA og på kontinentet hadde hun sett at dansere som var allsidig trent, hadde større spennvidde i uttrykket, og hun var overbevist om at dette var veien å gå for å høyne nivået også her hjemme.
1948 gav skolen sin første forestilling på Det Norske Teatret under navnet Ny Norsk Ballett, med 16 medvirkende dansere. Programmet hadde stor bredde i stil og tema og ble godt mottatt. Gruppen opptrådte bl.a. fire somrer på friluftsscenen på Norsk Folkemuseum; Gerd Kjølaas gjorde stor lykke bl.a. med Veslefrikk med fela. Balletten ble 1953 den første norske dansefilm, prisbelønt i utlandet. Tyrihans var en annen av hennes eventyrballetter som passet godt i omgivelsene på Folkemuseet, i likhet med Mot Ballade i nyoppsetning.
Ny Norsk Ballett ble populær og nådde ut til nye publikumsgrupper. Repertoaret var en blanding av konkrete, lettfattelige balletter med morsomme poenger og dramatiske handlingsballetter, oftest med spesialkomponert norsk samtidsmusikk. Det ble riksteaterturneer og tre vellykkede gjestespill i Storbritannia, hvor kompaniet fikk prøvd seg for et kyndig publikum, med suksess.
Da Louise Browne forlot Norge og kompaniet etter to år, ble Gerd Kjølaas stående alene om driften og den økonomiske risikoen. 1952 var kassen tom, og Ny Norsk Ballett måtte legge ned. Påskyndet av Gunnar Brunvoll gikk Gerd Kjølaas i kompaniskap med den klassiske pedagogen Rita Tori, og Ny Norsk Balletts virksomhet fortsatte i Den Norske Ballett. Etter kort tid ble dette kompaniet innlemmet i Norsk Operaselskap, og med åpningen av Den Norske Opera 1958 var Operaballetten en realitet. Gerd Kjølaas var Oslo kommunes representant i Operaens råd i årene 1957–77.
1952 åpnet Gerd Kjølaas Ballettakademiet i Oslo, som hun drev i 20 år. Hun tilegnet seg det klassiske undervisningssystemet RAD (Royal Academy of Dancing) i en alder av nesten 50 år og drev en god skole hvor mange talenter fikk utvikle seg, bl.a. Anne Borg og Ellen Kjellberg.
Gerd Kjølaas ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 1969. De siste år av sitt liv ble hun sittende i rullestol, men beholdt likevel sitt optimistiske sinn, og nesten 90 år gammel gav hun ut sin selvbiografi, Dans, ropte livet, på eget forlag.