Faktaboks

Fridtjov Birkeli
Fridtjov Søiland Birkeli
Født
26. mai 1906, Toliary (Tulear), Madagaskar
Død
17. september 1983, Oslo
Virke
Biskop
Familie
Foreldre: Misjonsskoleforstander Emil Otto Birkeli (1877–1952) og diakonisse Olene Søiland (1870–1962). Gift 1942 med lærer Borghild Sofie Sandbæk (19.9.1909–6.12.1985), datter av handelsbestyrer Johan Sandbæk (1869–1952) og Anne Kristine Svendsen (1873–1950).

Fridtjov Birkeli var misjonsdirektør, kirkehistoriker og biskop og aktiv i den kirkelige reformbevegelse i 1960-årene.

Birkelis farsslekt kom fra Hurum i Vestfold, morsslekten fra Rogaland og Stavanger. Faren var en av datidens betydeligste norske misjonærer, og drev studier i misjonshistorie, religionshistorie og etnografi. Fra sitt hjem fikk Fridtjov Birkeli så vel misjonsinteressen som sans for vitenskapelig arbeid.

Etter examen artium 1925 begynte Birkeli sitt teologistudium ved Menighetsfakultetet og ble cand.theol. 1930. Året etter avla han praktisk-teologisk eksamen. 1920-årene var kirkelig sett preget av strid mellom liberal og konservativ teologi. Birkeli mottok sterke inntrykk av denne konflikten og fikk et nært forhold til flere av dens aktører. Mange år senere skrev han: Jeg var “nok i høy grad et (...) produkt av de spenningsfylte 20-årene, påvirket av mennene mer enn av sakene”. Men han ble en konservativ kirkelig teolog, formet av kampen for “et ubeskåret evangelium”, knyttet både til Den norske kirke og dens frie organisasjonsliv. Etter å ha vært ungdomssekretær i Det Norske Misjonsselskap (NMS) 1931–32 og etter språkstudier i Frankrike, ble han 1933 ordinert til misjonsprest av biskop Johan Lunde i Oslo.

Sin misjonstjeneste begynte han på Madagaskar, der han i årene 1937–44 var lærer i praktisk teologi ved den felleslutherske presteskolen i Fianarantsoa. Etter ett år i Durban, Sør-Afrika kom han hjem til Norge 1945. 1942 hadde han inngått ekteskap med Borghild Sofie Sandbæk, som i tiden 1937–42 var lærer ved den fellesprotestantiske lærerskolen i Fianarantsoa. 1948 begynte Birkeli som litteratursekretær i NMS og som redaktør av organisasjonens hovedorgan, Norsk Misjonstidende, en stilling han innehadde inntil 1954, da han ble tilsatt som direktør ved avdelingen for verdensmisjon i Det lutherske Verdensforbund i Genève. Han hadde da representert Den norske kirke og norsk misjon ved flere økumeniske konferanser.

Gjennom sitt arbeid som misjonsdirektør fikk Birkeli innblikk i det lutherske misjonsarbeid på flere kontinenter og kontakt med sentrale kirke- og misjonsledere verden over. Dette var vanskelige brytningsår. Avkolonialiseringen var i full gang. På misjonsselskapenes “marker” kom nasjonale kirker som krevde selvstendighet. Misjon og økumenikk ble knyttet tett sammen. En av nyvinningene innen misjonsarbeidet som Birkeli bidrog til å fremme, var radioevangeliseringen.

1957 ble Birkeli kalt til generalsekretær i NMS. Forholdet mellom misjon og økumenikk var et av de konfliktspørsmål han ble stilt overfor. Også Birkeli kunne være skeptisk til mangt i den økumeniske bevegelse (Kirkenes Verdensråd), men hadde ikke den prinsipielt negative holdning som var utbredt innen norsk misjon på denne tiden.

Som biskop i Stavanger bispedømme fra 1961 (utnevnt 1960) til 1968, var Birkeli misjonsbiskopen fremfor noen, men sviktet ikke sine bredere kulturelle interesser. Han bidrog til at det gamle Utstein kloster ble restaurert og etablert som et konferansesenter for kirke og kultur. I 1960-årene fikk den kirkelige reformbevegelse en ny start. At Birkeli som tidligere misjonsleder og nå som biskop lot seg engasjere, var ikke overraskende. Da Det frivillige kirkelige landsmøte nedsatte sin reformkommisjon 1965, ble han kommisjonens formann. For ham var ikke oppløsning av statskirkeordningen noe mål i seg selv. Det avgjørende var at kirken fikk åndelig selvstyre ved sine egne organer. Birkelis kirkelige program både som biskop og “reformvenn” var å utvikle et organisk hele av menighet, forening og (misjons)selskap. Kirken burde være et “åndelig hjem” for så mange som mulig i det norske folk; ikke etter folkeflertallets ønsker, men på “Guds ords grunn”.

1968 ble Birkeli utnevnt til biskop i Oslo bispedømme og ble dermed preses for Den norske kirkes Bispemøte. Han søkte avskjed 1972. De siste år ble først og fremst brukt til vitenskapelig arbeid.

Birkeli forente praktisk misjonsinnsats med vitenskapelig og mer populært forfatterskap. Med avhandlingen Politikk og misjon. De politiske og interkonfesjonelle forhold på Madagaskar og deres betydning for den norske misjons grunnlegging i 1861-1875, oppnådde han 1953 den teologiske doktorgrad. Her belyste han et sentralt misjonshistorisk emne med betydning både i madagassisk og norsk sammenheng. Men hans viktigste vitenskapelige bidrag er knyttet til norsk kristningshistorie. I avhandlingen Norske steinkors i tidlig middelalder. Et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom (1973) tar han utgangspunkt i reiste steiner med runer og med kors som man finner særlig på Vestlandet fra tidlig på 900-tallet. Birkeli mener å ha dokumentert at det i denne delen av Norge har vært en “åndelig provins” intimt forbundet med øyrikene vest i havet. Kristningen av Norge skjedde ikke bare sørfra, vel så viktige var impulsene fra England, Skottland og Irland.

Birkeli hadde en rekke nasjonale og internasjonale verv, bl.a. var han medlem av Eksekutivkomiteen i Det lutherske verdensforbund (1957–72), visepresident i United Bible Society (1960–66), styremedlem i Norsk Utviklingshjelp (1962–68) og visepresident i Nordmanns-Forbundet (1963–73). Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Academie Malgache og Kirkehistorisk Samfunn, og innehadde æresdoktorgader fra flere utenlandske universiteter. Han var kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1968), og innehadde The Order of the British Empire.

Verker

  • Med penn og kamera på Madagaskar, 1935
  • Madagaskar for Kristus, 1937
  • Madagaskar innland, i Det norske Misjonsselskaps historie, bd. 4, 1949
  • Politikk og misjon. De politiske og institusjonelle forhold på Madagaskar og deres betydning for den norske misjons grunnlegging 1861–1875, 1952
  • Spenningens kontinent, 1959
  • Gjennom stengte dører, 1962
  • Der paradisfuglen bor, 1963
  • Quo vadis, Norges kirke?, Stavanger 1964
  • Det gjelder mennesket, 1965
  • Sønner av Solskinnsøya – ti gassiske profiler, 1967
  • Kirken i en forandret verden, Stavanger 1968
  • Norske steinkors i tidlig middelalder, DNVA Skr. II Ny serie nr. 10, 1973
  • Norge møter kristendommen, Oslo 1979
  • Hva vet vi om kristningen av Norge?, 1982
  • Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge, 1995

Kilder og litteratur

  • Årbok for Den norske kirke, 1961
  • Norsk Misjonsleksikon, bd. 1, Stavanger 1967
  • Prester i Den norske kirke og andre teologiske kandidater, 7. utg., 1974
  • I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842–1992, bd. 2, Stavanger 1992

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Agnes Hiorth; Stavanger domkirke
  • Maleri av Ville Aarseth, 1975; Oslo domkirke