Fredrikke Egeberg komponerte sanger i en tid da romansen var i ferd med å få sitt gjennombrudd i Norge. Sangene fikk utbredelse og har holdt seg levende ut over hennes egen tid.
Hun tilhørte en av hovedstadens mektigste familier. Faren Westye Egeberg, opprinnelig dansk, slo seg som ung handelsmann ned i Christiania, der han opparbeidet et stort trelastfirma. Han og hans hustru fikk ni barn; Fredrikke var yngst og eneste datter.
En frodig musikalitet har ligget til familien. Fredrikkes bror Christian August var en dyktig amatørcellist; hennes to nieser Anna Egeberg og Fredrikke Lindboe komponerte sanger og klaverstykker. Hjemme hos Egebergs var det jevnlig huskonserter, slik det var vanlig i de toneangivende familier. Deres eiendom “Løkken” lå i nærheten av Gamle Aker kirke. Her spilte Fredrikke piano sammen med broren. Fiolinisten Ole Bull var nær venn av familien og opptrådte ofte ved disse soareene. Den intime musikkformen ble dyrket: kammermusikk, klaverlyrikk og romansen.
Om Fredrikkes utdannelse vet vi lite, men høyst sannsynlig har hun fått solid opplæring i teori og klaverspill av en av Christianias musikklærere. Hun har vært en dyktig pianist. I Det musikalske Lyceum, et orkesterselskap bestående av amatører som gav konserter i hovedstaden, opptrådte hun flere ganger med teknisk krevende klaverkonserter. Men som utøver holdt hun seg stort sett innenfor amatørskapet.
Det var som skapende kunstner hun skulle få et navn. Fra slutten av 1840-årene var hun svært produktiv. Mer enn 30 sanger og en del klaverstykker ble trykt og utgitt. Hun var dessuten en av de få norske kvinnelige komponister som skrev for kor. Utover i 1850-årene vant hun stor popularitet: “Fredrikke Egeberg skriver Fingrene af sig og gjør Lykke,” skrev hennes samtidige Halfdan Kjerulf allerede 1851, “alle griber de efter Fredrikke Egeberg.”
Hennes valg av dikt som hun skrev melodier til forteller at hun var svært religiøs av natur. For en stor del hentet hun tekster fra salmediktere som Kingo, Grundtvig og Landstad. Disse sangene gav hun gjerne et koralmessig preg. Av norske diktere var det ellers Wergeland, Welhaven og Bjørnson hun tonesatte. Sangene utmerket seg ved fint utformede og iørefallende melodier til et enkelt, livfullt og ofte beskrivende klaverakkompagnement. De fikk særlig utbredelse i hjemmene i en tid da hjemmemusiseringen blomstret. Enkelte, som Herre tag i din sterke Hånd (Bjørnson), har fått plass i våre sang- og melodibøker og er blitt en del av vår hjemlige sangtradisjon. Perlen i hennes produksjon er likevel Til min Gyldenlak (Wergeland). Med sin vakre og originale melodi til dikterens siste ord på dødsleiet har den stått på sangernes repertoar opp til vår tid.
Fredrikke Egeberg tilbrakte sine siste leveår på gården Berg i Sem ved Tønsberg. Her døde hun 1861, 45 år gammel. Etter hennes ønske gikk en stor del av familiearven til Ole Bulls to gjenlevende barn.