Fredrik Wisløff er en av de mest leste oppbyggelsesforfattere i Norge og Norden. Han stod hele sitt liv i spenningsfeltet mellom å være prest med hjertet i Indremisjonen og skribent med antenne for estetikk og livsutfoldelse.
Som sin far valgte Wisløff presteutdannelsen, og etter examen artium 1923 tok han sin teologiske embetseksamen ved Menighetsfakultetet 1928. Et kortere vikaroppdrag gav begrunnelsen for hans ordinasjon 1929, men snart forlot han Norge for å gjøre tjeneste som prest og prestelærer i USA. Han kom til et teologisk miljø (Augsburg Theological Seminary, Minneapolis) og en menighet (Trinity Lutheran Church, Brooklyn) som bar på den lavkirkelige arven fra Norge. Etter et par år ble han kalt hjem for å bli lærer ved Indremisjonens Bibelskole i Oslo. Her ble han senere forstander, og her hadde han sitt virke i 15 år, inntil han 1946 bad seg fri fra undervisningen for å kunne stå fritt som reisepredikant, men også for å kunne dyrke sine litterære interesser på en friere måte.
Wisløffs tilknytning til Indremisjonsselskapet var fortsatt sterk, og han ble en landskjent forkynner og en dyktig formidler av den tradisjon og kristendomstype som indremisjonen stod for. 1956–68 var han også formann i hovedstyret for Indremisjonsselskapet og deltok energisk i det lavkirkelige organisasjonsarbeid med tanke på å konsolidere legmannsvirksomheten i en tid med økende kirkelig aktivitet og menighetsbasert ekspansjonsiver. I sin teologiske lærergjerning representerte han en konservativ tradisjon, med vekt på en enhetlig forståelse av Bibelens budskap, slik det kommer til uttrykk i hans firebinds populærfortolkning av Det gamle testamente, i Johannesevangeliet og i hans utlegning av den tredje trosartikkel i boken Jeg tror på Den Hellige Ånd.
Wisløff utnyttet både sin bibelkunnskap og sitt stilistiske talent under utarbeidelsen av en rekke meget leste oppbyggelsesbøker, som er det mest betydelige litterære bidrag han har etterlatt seg. Her rager andaktsboken Hvil eder litt høyest, og den har oppnådd 36 opplag fra førsteutgaven 1938 til 2003, mange av dem i oversettelse til andre språk.
Som forfatter benyttet Wisløff flere sjangere, fra sitt første forsøk Legender 1928, via reiseskildringer og selvbiografier til romanformen. Allerede debutromanen Mens der kjempes fra 1928 viser hans språklige beherskelse, noe som også kjennetegner mange av hans senere arbeider. Men den dramatiske nerve og komposisjonsteknikk svarer ikke helt til forventningene. Romantrilogien Gjøkegget, Gjøkungen og Gjøken (1968–70) viser en vilje til realistisk menneskeskildring som beveger seg ut over de tradisjonelle rammer som preger mye av den kristelige skjønnlitteratur, men kritikerne fant stort sett at romanseriens anlegg og gjennomføring ikke var vellykket.
Av Wisløffs rundt 50 publikasjoner er det særlig innenfor de oppbyggelige skriftene hans talent kommer til blomstring. Foruten andaktsbøker og bibelutleggelse, preget av billedrikdom og enkel språkføring, har han utgitt skrifter om tro og tvil i de forskjellige livsfaser. I boken De modne år (1947), som i løpet av ett år kom i tre opplag, streifer han innom en rekke momenter fra utviklingspsykologi og sjelesorg. Boken er krydret med sitater og eksempler, og gjør i noen grad bruk av faglige autoriteter som Harald Schjelderup og Paul Tournier. I denne kategori fulgte han opp med bøker som Du kan seire over angsten (1951) og Når en av de kjære går bort (1961). Men som i hans mer teologiske arbeider er det populariseringsevnen som er sterkere enn den faglige tyngde. Likevel nådde hans bøker et stort marked og ble til hjelp for mange mennesker i en tid preget av rotløshet og mange ubesvarte spørsmål på det religiøse område.