Frank Hansen var 1970-årenes dominerende norske roer, med OL- og VM-gull i tillegg til diverse andre triumfer. Sammen med broren Alf var han foregangsmann da norsk roing for første gang siden 1948 begynte å hevde seg internasjonalt.
Frank Hansen var med egne ord “en vanlig gutt fra Tøyen”. Både han og broren skulle imidlertid drive det til noe ganske utenom det vanlige innen rosporten. I ungdommen var Frank ivrig etter å prøve seg i ulike idretter. Etter å ha prøvd ski og bryting begynte han 1962 å trene roing. Fremgangen kom gradvis etter år med stadig hardere trening. Hansens motstandere illustrerer hvilket epokeskifte han representerte i norsk roing. Hans fremste konkurrent i ener-roing helt frem til 1970 var Harald Kraakenes, som satt i den kjente “Fana-åtteren” som tok bronse under OL i London 1948.
1970 begynte imidlertid norsk roidretts fremgang for alvor. De internasjonale roregattaene i Ratzeburg og Luzern var på denne tiden de mest prestisjefylte utenom OL og VM. I tillegg var de nordiske oppgjørene preget av høy kvalitet og skarp konkurranse. Da nordmenn, med Frank Hansen i spissen, begynte å hevde seg her, var det begynnelsen på en ny epoke i norsk rosport.
Av andre i romiljøet ble Frank Hansen ofte sett på som en individualist. Sine beste prestasjoner har han imidlertid sammen med andre roere i tomannsbåten dobbeltsculler. Han krevde mye av seg selv og sine partnere, og var sjelden 100 % fornøyd med et løp. Før og under OL 1972 rodde han sammen med Svein Thøgersen fra Sarpsborg; sammen oppnådde de sølvmedalje. Før OL i Montreal 1976 skiftet han partner til Alf Hansen, lillebroren som på denne tiden hadde vist seg mer enn verdig til å sitte i båt med storebror. Det resulterte i OL-gull og en rekke andre triumfer.
I tillegg til sine to OL-medaljer har Frank Hansen tre VM-gull, 1975, 1978 og 1979, og ett sølv 1974. Han har også sølvmedalje fra EM 1971. I norsk og nordisk sammenheng vant han 1965–85 til sammen 43 senior-NM og 10 nordiske mesterskap. Da Norge besluttet å boikotte Moskva-OL 1980, der Hansen-brødrene var forhåndsfavoritter, mistet Frank Hansen motivasjonen og trappet ned på treningen. Han var likevel god nok til å hevde seg i nasjonal og nordisk sammenheng også de neste fem årene. Han ble norsk og nordisk mester så sent som 1985, 40 år gammel.
Etter at den aktive rokarrieren var over, ble Hansen landslagstrener. Også her satte han spor etter seg. Han var fordringsfull både når det gjaldt teknikk og innsats. Med systematikk og blikk for rotekniske detaljer hadde han 1987–92 ansvaret for flere norske rotriumfer både i OL og VM. Til sammen fem medaljer ble det under Hansens ledelse, noe som bidrog til at roing fortsatte å være en av de mest suksessrike idrettene i norsk OL-sammenheng.
I det sivile utdannet Hansen seg til elektromontør. Etter yrkesskolen gikk han i lære på NEBB og var ferdig utlært 1965. 1985 begynte han i Oslo Energi, senere Viken Energi. Da Hansen begynte sin karriere, var de fleste norske toppidrettsfolk i fullt arbeid enten de satset på internasjonale prestasjoner eller ikke. Etter arbeidsdagens slutt klokken 17 var det å sitte i bilkø ut til Årungen for å begynne treningen kl. 18. 1974 brøt brødrene dette mønsteret; de søkte permisjon og ble idrettsfolk på heltid. Det gav resultater.
Frank Hansen fikk 7 kongepokaler, 1975 fikk han Morgenbladets gullmedalje og 1976 Fearnleys olympiske ærespris. Han har fått Norges Roforbunds bragdmedalje og gullmedalje og ble æresmedlem i Ormsund Roklub 1976.