Faktaboks

Finn Alnæs
Født
20. januar 1932, Bærum
Død
3. november 1991, Lillehammer
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Advokat Iver Holter Alnæs (1904–78) og Else Løchen (1906–83). Gift 1968 med sosionom Kirsten Røhme (18.9.1945–), datter av lege Arnt Røhme (1906–84) og Evelyn Wengstad (1914–), ekteskapet oppløst 1977; flere samboerforhold. Sønnesønn av Eyvind Alnæs (1872–1932).

Finn Alnæs er en egenartet forfatter som vanskelig lar seg innpasse i noen enkelt av de litterære strømningene som var rådende i den tid han virket. Han distanserte seg både fra modernismen og sosialrealismen, og hans prosaverker er preget av høy temperatur og lidenskapelig samfunnsengasjement med en frodig stil som veksler mellom det poetiske og det essayistiske.

Han vokste opp i et høyborgerlig miljø av konservative samfunnsstøtter med rike slektstradisjoner både på mors- og farssiden. Blant morens aner finner vi både storbønder, industrigründere, advokater og statsråder foruten vitenskapsmenn og kunstnere. Johan Sebastian Welhaven var Finn Alnæs' tippoldefar. Filosofiprofessoren Arne Løchen og malerinnen Harriet Backer hører likeledes til hans aner. Gründere, statsråder og embetsmenn finner vi også på farssiden. En av grandonklene var skolemannen og språkforskeren Ivar Johannes Alnæs, og komponisten og organisten Eyvind Alnæs var hans farfar. Flere av farens slektninger var sterkt knyttet til partiet Høyre. Sterkere drag av aristokratisk radikalisme preger morsslekten – en borgerlig nasjonalisme med røtter tilbake til nasjonalromantikken. Denne kulturen og disse ideene preget i høy grad Alnæs' oppvekstmiljø. Her finner vi også røttene til hans romantiske syn på kunstneren. Men generelt sett er hans holdning til slektstradisjonene preget av ambivalens – av respekt og opprør på samme tid.

Begge foreldrene var aktive i motstandsbevegelsen under den annen verdenskrig. Kort etter flyttet de fra hverandre, og Finn kom på kant med begge og ikke minst med sin nye stefar. Som 17-åring ble han kastet ut av morens hjem. Han ble dessuten utvist fra gymnaset og fremstod i det hele tatt som en rebell. Barndommen var preget av lange perioder med sykdom som satte ham fysisk tilbake, noe han kompenserte for gjennom et utstrakt friluftsliv og hektisk aktivitet på en rekke områder.

I ungdomsårene pendlet Alnæs mellom tanken på å bli dikter og ønsket om å bli skuespiller. 1951–52 var han elev ved The Webber–Douglas School of Singing and Dramatic Art i London, og etter hjemkomsten spilte han noen mindre roller ved Nationaltheatret og var et halvt års tid elev ved Rogaland Teater. Men han gav hurtig opp skuespillkunsten, og i årene fremover ernærte han seg ved hjelp av strøjobber, samtidig som han skrev artikler om bl.a. dramatikk og forberedte seg på en litterær karriere.

Som teaterskribent ivret han for en fornyelse av dramatikken i visuell retning. Han gikk til felts mot det ibsenske illusjonsteater, men var også skeptisk til Becketts og Ionescos absurde drama. Som forfatter valgte imidlertid Alnæs romankunsten. I sine romaner sprenger han rammene for en snever realisme, med lange essayistiske digresjoner og innslag av poesi, satire og parodi, formidlet i ulike stilistiske og språklige registre – fra riksmål til noe som ligner samnorsk.

1963 vakte han voldsom oppsikt med debutromanen Koloss, som vant førstepris i en nordisk romankonkurranse. Boken er preget av en vitalistisk grunnholdning med en klar antisivilisatorisk tendens. Den har form av en storstilet beretning om et fysisk og intellektuellt “overmenneske”, en kraftkar, romantisk svermer og dikterspire kalt Brage Bragesson, som ved et uhell blir drapsmann og senere går mentalt til grunne. Samtidig er det en idéroman om skyld, ansvar og grunnleggende moral- og rettsprinsipper.

Alnæs stod tidlig frem som tilhenger av et litterært “mangfoldsprinsipp”. Han nektet å underkaste seg skoledannelser og insisterte på at intet livssyn og ingen litterær teknikk burde være romanen fremmed. Dette brakte ham i opposisjon til modernismen, især den absurde retningen, som han oppfattet som ensidig svartsynt i sitt menneskebilde, og senere til den politiserte diktningen. I den omdiskuterte essayromanen Gemini leverer han et lidenskapelig forsvar for sitt menneskesyn og sin estetikk og går dessuten til heftige angrep på tidsånden og samtidslitteraturen. Kritikken utdypes i essaysamlingen På frihetens pinebenk. En prosess, der han bl.a. retter krass kritikk mot den marxistisk inspirerte litteraturen, samtidig som han gjør rede for sin egen politiske og litterære plattform under inspirasjon av økofilosofien.

I 1970-årenes venstreradikale klima ble Alnæs av mange oppfattet som en reaksjonær forfatter. Selv følte han at han hørte hjemme på venstresiden. 1971 gav han ut den pasifistiske romanen Festningen faller. To år tidligere hadde han flyttet fra Oslo og slått seg ned på et nedlagt og forfallent småbruk i Vågå-traktene, og stod fra da av frem – både i tale og handling – som en engasjert naturverntilhenger, bl.a. i dokumentarboken Svart snø eller samvern og i den prosalyriske Naturkatedral.

Med Musica (1978) innledet han et romanprosjekt som var planlagt til å utgjøre åtte bind, men som pga. fysiske og mentale plager ble avsluttet med den andre boken, Dynamis. Begge er tidskritiske romaner med handlingen knyttet til familiedynastiet Gjard, som er tegnet etter modell av morens slekt. Det spiller også en sentral rolle i Alnæs' siste roman, den sterkt selvbiografiske Restdjevelens katedral, som utkom posthumt 1992. En betydelig del av handlingen er lagt til London i begynnelsen av 1950-årene, der dikteren (under fiktivt navn) studerer dramatikk og under et karneval inngår en pakt med en person kalt “restdjevelen” – med allusjoner både til Jobs bok og myten om Faust. Romanen virker noe uferdig, men ligner likevel et litterært testament, der forfatterens gjennomgangstemaer forenes i en helhetskomposisjon.

Verker

  • Koloss, 1963
  • Gemini, 1968
  • Festningen faller, 1971
  • På frihetens pinebenk. En prosess, 1972
  • Svart snø eller samvern, 1976
  • Naturkatedral, 1976
  • Musica, 1978
  • Dynamis, 1982
  • Restdjevelens katedral, 1992

Kilder og litteratur

  • L. Longum: Et speil for oss selv, 1968
  • O. Hageberg: «Gemini», i Vinduet nr. 1/1969
  • K. Skagen: «I opplysningens slagskygge. Dialog med en hovedlinje i Finn Alnæs' forfatterskap», i Arken nr. 3–4/1982
  • T. Gjefsen: Finn Alnæs. Titan og Sisyfos, 1995
  • Ø. Rottem: «Et spyd i sanden. Om maskuline utopier hos Agnar Mykle og Finn Alnæs», i Lystlesninger, 1996