Eyvind Thiis-Evensen var en av dem som bygde opp arbeidsmedisin som fag i Norge og spesielt den delen av faget som består i arbeidsmedisinske undersøkelser ute i industrien. Som bedriftsoverlege og senere konsernoverlege i Norsk Hydro hadde han en sentral plass i utviklingen av arbeidsmedisin innen norsk storindustri. Som pensjonist var han sentral i etableringen av den yrkesmedisinske avdelingen ved Telemark Sentralsjukehus og av Attføringssenteret i Rauland.
Thiis-Evensen og hans søsken vokste opp i Risør i magre kår. For familien inntraff tragedien vinteren 1915, da Eyvind var 9 år. Farens skip ble praiet av russiske myndigheter utenfor Arkhangelsk; kapteinen og annenstyrmannen ble rodd i land og kom aldri tilbake. Lettbåten ble senere funnet som vrak, men saken ble aldri oppklart. Som gymnasiast i Skien bodde Thiis-Evensen under trygge og gode forhold hos farens foreldre i Porsgrunn. Han tok examen artium 1925, begynte straks å studere medisin i Oslo og var ferdig utdannet lege 1932.
Etter studiene hadde Thiis-Evensen først korte ansettelser i et legevikariat i Ørje og på Rogaland fylkessykehus i Stavanger, før han slo seg ned i Porsgrunn som privatpraktiserende lege 1933. I Porsgrunn var silikose en utbredt sykdom blant porselensarbeiderne. Thiis-Evensen studerte dette systematisk ved siden av legearbeidet og kunne ta sin doktorgrad på temaet 1941.
1939 ble han forespurt av direktøren ved Eidanger Salpeterfabrikker (senere Norsk Hydro) om han kunne tenke seg å begynne som bedriftslege der. Bedriftslegeordningen i Norge var på dette tidspunkt relativt ny og under utforming. Fra Thiis-Evensen begynte som bedriftslege 1940, var han gjennom hele sitt yrkesaktive liv en sentral person for profileringen og oppbyggingen av denne delen av helsetjenesten. Han var aktiv i medisinsk organisasjonsliv, spesielt for yrkesmedisin og bedriftshelsetjeneste, og ble æresmedlem av Norsk Bedriftslegeforening.
Fra 1962 var Thiis-Evensen konsernoverlege for Norsk Hydro med ansvar for arbeidsmiljø og helse i alle selskapets virksomheter. Etter at han ble pensjonist 1971, hadde han fortsatt tilknytning på konsulentbasis frem til 1978 og fortsatte dessuten som deltids bedriftslege ved Isola Fabrikker til 1982.
Som pensjonist ble Thiis-Evensen engasjert i fortsatt arbeidsmedisinsk utrednings- og forskningsarbeid, blant annet vedrørende Hydros attføringstiltak. Han gjennomførte også en etterundersøkelse av klorgasseksponerte arbeidere og av kreftrisiko forbundet med plastproduksjon. Samtidig arbeidet han først for å få opprettet en yrkesmedisinsk sykehusavdeling i Telemark, åpnet 1977, noe som ble meget viktig også for arbeidsmedisinen på nasjonalt nivå. Deretter lyktes det ham å få opprettet et attføringsinstitutt i Rauland, åpnet 1986.
Under den annen verdenskrig var Thiis-Evensen aktiv i motstandsbevegelsen. Han flyktet på dramatisk vis fra en arrestasjon 1944 og kom seg over til London, der han arbeidet i det norske helsedirektoratet frem til frigjøringen.
Thiis-Evensen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1974. Han var også innehaver av Deltagermedaljen med rosett og av Kongens fortjenstmedalje i gull.