Erika Nissen-Lie (som hun selv skrev seg senere i livet) stammet fra slekter med lange tradisjoner innenfor så vel rettsvesen og embetsverk som kunst og kultur. Faren, onkelen og farfaren var alle leger, og fetteren Adam Egede-Nissen ble far til ikke mindre enn fem skuespillere. På morssiden var det jurister bakover i flere generasjoner, og morens søster Thomasine var gift med deres fetter, forfatteren Jonas Lie. Selv ble Erika en av de første kvinnelige sakførere i Norge da hun fikk sin autorisasjon og åpnet praksis 1922.
Erika var nummer tre i en søskenflokk på 7 barn, hvorav fem vokste opp. Foreldrene var begge aktive i hovedstadens sosiale, politiske og kulturelle liv, hvor det til tider kunne blåse både friskt og kjølig på toppene. Sterke krefter trakk i ulike retninger, økonomien skrantet, og til slutt gikk ekteskapet i stykker; foreldrene ble skilt 1895. Det var moren, den feirede konsertpianisten, som ble døtrenes støtte gjennom skoletid og videre utdannelse; Oscar Nissen mente at studier gjorde kvinner uskikket til ekteskapet. Erika tok examen artium som preseterist 17 år gammel, og fortsatte deretter med språkstudier i Norge og Frankrike inntil hun 1900 giftet seg med sin tremenning, juristen Mikael Lie.
I løpet av de første årene som gift fulgte hun sin mann på flere lengre utenlandsreiser, og 1906 tok hun ett års utdannelse ved Arvedsons gymnastiska institut i Stockholm. Men lysten til studier var der fortsatt, og ekteskapet med den etter hvert fremtredende vitenskapsmannen Mikael Lie har nok virket inn på hennes studievalg. Etter farens død 1911 begynte Erika å studere jus — ifølge tradisjonen uten at hennes mann visste om det! Han var nå blitt dosent i rettsvitenskap ved universitetet i Kristiania, og han skal ha blitt svært overrasket da han som sensor ved en eksamen oppdaget at den glimrende besvarelsen han nettopp hadde lest, var skrevet av hans egen kone. Hun var blitt 40 år da hun endelig kunne avlegge juridisk embetseksamen 1918, med resultatet Står til Laud.
Ekteskapet var lykkelig, men barnløst, så Erika kunne bruke tid og krefter på egne studier og arbeid, med sikte på å kunne forsørge seg selv. De trange økonomiske kår de hadde opplevd, var over, og Mikael Lie har sikkert hatt stor glede og nytte av å ha en dyktig og velorientert fagkollega som sin livsledsager. Men det var nok Erikas egen sterke vilje og hennes egne valg som var den sterkeste drivkraft bak karrieren hun skapte seg. Etter noen år som advokatfullmektig, dommerfullmektig og protokollsekretær i Høyesterett tok hun autorisasjon som overrettssakfører 1922, og drev deretter sin praksis frem til 1941. Hun var med andre ord ingen ung dame da hun for alvor gikk ut i yrkeslivet, men hun var godt forberedt.
Hennes virke som sakfører vet vi forholdsvis lite om; forretningen er avviklet og arkivet tapt. Men det er kjent at hun engasjerte seg for reformer i fengselsvesenet, og hun arbeidet trolig som fast forsvarer ved domstolene. 1932 prosederte hun en prøvesak for Høyesterett. Hun var godt orientert i familieretten, særlig i spørsmål som gjaldt ektefellers formuesforhold. Foreldrenes skilsmisse hadde lært henne hva den gamle lovgivningen på området førte til av personlig ufrihet for mor og barn ved samlivsbrudd. Den nye ektefelleloven, som kom 1927, ble et sentralt arbeidsfelt for våre tidlige kvinnelige jurister, ikke minst for Erika Nissen-Lie. I en artikkel om loven i samleverket Lev Livet Lettere (1938), gjorde hun rede for sitt syn i den pågående debatt, og kunne bl.a. vise til egne praktiske erfaringer som juridisk rådgiver.
Erika Nissen-Lie hadde tidlig mistet sin nære slekt, og etter mannens plutselige død 1926 stod hun og søsteren Charlotte ganske alene igjen. Det ble arbeidet som sakfører og hennes interesser som yrkeskvinne som kom til å fylle de siste år av hennes liv. 1933 deltok hun i stiftelsen av den første Soroptimist-klubben i Norge, og hun var nok med på å sette sitt preg på organisasjonen i de første årene. Hun var i alt sitt virke preget av ekte humanisme og en klar og sterk yrkesetikk.
Da den annen verdenskrig brøt ut og Norge ble okkupert, ble arbeidsvilkårene for praktiserende jurister vanskelige. Rettspleien under NS-styret og den tyske okkupasjon endret karakter, og den nå aldrende Erika Nissen-Lie valgte å nedlegge sin praksis. Seks år senere døde hun, 69 år gammel.