Erik Krag var vår første universitetslærer i slavisk litteraturhistorie og dermed fagets grunnlegger som akademisk disiplin i Norge. Gjennom sin dyptpløyende forskning og ansporende lærergjerning kom han til å yte et viktig bidrag til oppbyggingen av russiske og slaviske studier her i landet.
Mye fikk han sikkert i arv: Moren var en betydelig dansk lyriker, og både faren Thomas og farbroren Vilhelm tilhører våre fineste diktere. Også Krags skarpe blikk for den lille språklige detalj som ved et trylleslag gir setningen kunstnerisk liv, skulle snart bli viktig for hans elevers gledesfylte opplevelse av alle de verker han formidlet.
Krag vokste opp i København og Kristiania. Foreldrene ble skilt da han var 10 år gammel, og moren giftet seg samme år med forfatteren Hjalmar Christensen. Etter examen artium 1920 studerte Krag slavisk filologi ved universitetet i Kristiania og tok magistergraden 1926 på en avhandling om Gogols psykologi. I løpet av studietiden oppholdt han seg i flere semestre ved universitetene i Moskva og Leningrad, og i 1930-årene fulgte nye, fruktbare studieopphold i Tsjekkoslovakia og Polen. 1928–34 var han universitetsstipendiat i russisk litteraturhistorie, og 1933 disputerte han for den filosofiske doktorgrad på avhandlingen Kampen mot Vesten i russisk åndsliv. Krag ble utnevnt til dosent i slavisk litteratur ved Universitetet i Oslo 1938, og 1946–69 var han professor i litteraturhistorie, særlig russisk.
En viktig del av Krags livsgjerning ble å åpne våre øyne for de slaviske folks rike litteraturer. Av stor betydning ble hans møte med russisk litteraturvitenskap, som nettopp i 1920-årene hadde en storhetstid. Hos de russiske formalister fikk han innblikk i formens og komposisjonens betydning for dikterverket. Men selv ble han aldri noen doktrinær formalist. Det avgjørende for en god litteraturforsker var ikke valget av metode, men ærlighet, sans for kvalitet og evne til å la verkene tale til eget kunstnerisk sinn.
Disse egenskaper skulle han selv i rikelig grad demonstrere i sin forskning. I doktoravhandlingen gav han en overmåte fengslende idéhistorisk fremstilling av de slavofiles strid for nasjonal selverkjennelse på 1800-tallet. Viktig er også boken Leo Tolstoi (1937), som inneholder en grundig analyse av mesterens tidlige verker og illustrerer tanken om at en dikters liv og verk utgjør en organisk enhet.
Et høydepunkt i sin produksjon nådde Krag 1962 med det monumentale verket Dostojevskij, som senere ble oversatt til engelsk og fortsatt er et standardverk. Personene hos Dostojevskij lar seg ikke innordne i psykoanalytikernes skjemaer, hevdet Krag; det vil alltid gjenstå et element av mystikk i hans verker. Derved bryter han i mangt med realismen i snevrere forstand, men ser til gjengjeld dypere og lenger. Krag viser hvordan Dostojevskij var i stand til å forutse kjensgjerninger, og hvordan flere av hans profetier i våre dager er gått i oppfyllelse – blant annet har han som typer forutsett både Hitler og Stalin. Hos Krag likesom hos Dostojevskij sees den nye anarkisme i ideenes overlys, som eksportartikler fra et ateistisk Vesten for å mestre massene.
Krag var aktiv til det siste, også som fremragende oversetter, ivrig riksmålsmann og betydelig dikter. Et høydepunkt som dramatiker nådde han 1966 med skuespillet Den barnløse, som bygger på et gammelt gresk sagn. I dette verket, et spill om sjelen, har Krag forent fortid og nåtid, antikken og i dag, ut fra ideen om menneskets møte med maktene.
Erik Krag var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1942 og av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur fra 1959 (preses 1965–67). 1971 ble han æresmedlem av Nordisk Slavistforbund.
I en tid som roper at kunsten bare skal være opptatt av det dagligdagse og nyttige, var det befriende når denne merkelige mann viste oss kunstens bestemmelse. “Kunst er mental oppdragelse,” uttalte han. Kunsten virker foredlende på menneskene og vekker deres bevissthet. Forskertrangen var hos Erik Krag forenet med et følsomt kunstnersinn. Og resultatet av denne forening var ikke bare erkjennelse. Det var kunst på vitenskapelig grunnlag.