Erik Grant Lea var en av jobbetidens mest markante og mytedannende skikkelser i Bergen. Han disponerte en rekke skip, gjorde store eiendomskjøp og etablerte aksje- og bankierforretning og flere forsikringsselskaper. Etter at han nærmest ble ruinert, slo han seg ned i Gjølanger i Sunnfjord, der han ved siden av skogsdrift drev mølle, sagbruk og dampskipsekspedisjon.
Han vokste opp som femtemann i en søskenflokk på 8. Faren var en noe eksentrisk språklærer og translatør, som i ungdommen hadde vært i USA og vervet seg til kavaleriet. Et skyteuhell kostet ham det ene benet, og han vendte tilbake til Bergen. Lars Lea eller “Lea med beinet”, som han ble kalt, glemte ikke USA. Nesten alle barna fikk mellomnavn knyttet til mer eller mindre kjente amerikanere. Erik fikk mellomnavnet Lawrence Grant etter farens kompanisjef i kavaleriet, sønn av general og president Ulysses Grant.
Lea gikk på Hambros Skole, men mistrivdes og sluttet 14 år gammel. I stedet underviste faren ham i språk og handelsfag. 16 år gammel begynte han som kontorist, først i et trelastfirma i Bergen, senere i en agentforretning. 1910 ble han ansatt hos Kjær & Isdahl, som drev allsidig shippingvirksomhet. Han avanserte til kontorsjef i firmaet, og 1914 kjøpte han sitt første dampskip, Robert Lea, oppkalt etter broren, som var død 1910. Skipet var bygd 1897 og forliste på sin første tur på reise fra Bergen til Liverpool med stykkgods. Forsikringen gjorde at Lea kom fra det med gevinst.
Våren 1915 etablerte Lea seg som rederidisponent, og 1915–16 ble en rekke mindre og eldre dampskip til en samlet verdi av ca. 30 millioner kroner kjøpt og solgt. På høyden disponerte Lea 10 dampskipsselskaper samtidig med en samlet aksjekapital på rundt 12 millioner kroner, og det ble sagt at alt han tok i, ble til gull. Skipene ble organisert som enkeltskipsaksjeselskaper med Erik Grant Lea som disponent. Lea og slektningene hans hadde forholdsvis små aksjeposter i selskapene. I selskapet Dina Lea hadde for eksempel Lea og hans familie bare 28 av i alt 750 aksjer. De øvrige var fordelt på vel 340 aksjonærer. Dette brakte Lea i en utsatt posisjon. Grådige aksjonærer forlangte stadig større utbytte og prøvde gjennom organisert opptreden å tvinge kravet igjennom. Andre rederidisponenter fisket i rørt vann, organiserte oppkjøpsaksjoner og overtalte aksjonærene til å støtte krav om disponentskifte. Disponentfirmaet Bjørnstad & Brækhus var blant de mest aggressive. 1917 slo de til gjennom Bergen Lloyd med en kapital på 8 millioner kroner, og i løpet av kort tid var seks Lea-selskaper kjøpt opp og Lea skiftet ut som disponent.
Lea hadde imidlertid flere ben å stå på. 1. januar 1917 opprettet han Leas Assuranceselskap A/S, som tilbød brann-, sjø- og krigsforsikring, hadde avdelingskontor i Kristiania og en rekke utenlandsagenturer. I tillegg etablerte han forsikringsselskapene Jupiter og National. 1917 ble Leas Aktie- & Bankierforretning A/S – Leabanken – opprettet med en aksjekapital på 1 million kroner. Lea var praktisk talt eneaksjonær. Våren 1918 overlot han driften av banken til et konsortium. Året etter ble det klart at bankens mange spekulasjonsforretninger hadde ført til store underskudd. Lea gikk inn igjen som enebestyrer for banken i et forsøk på å få den på fote igjen, men høsten 1921 ble banken slått konkurs. Bostyret slo fast at Leabanken “nærmest udelukkende hadde drevet sin virksomhet blant jobbere og jobbeselskaper”. Også assuranseselskapet kjempet i motgang, og etter bankkonkursen ble det avviklet. Fraktsammenbruddet førte til at Leas nye forsøk på å satse på rederivirksomhet 1920 mislyktes.
Sommeren 1916 giftet Lea seg med Hilda Connor. I Bergen gikk hun for å være indisk prinsesse eller slektning av keiser Aleksander av Russland. I realiteten var hun enke og datter av en britisk sanitetsmajor i Bangalore i India. Livsførselen var imidlertid en prinsesse verdig. Av tidligere statsråd Gerdt Meyer Bruun kjøpte Lea den 150 mål store eiendommen Solhaug i bergensforstaden Årstad med et herskapshus omgitt av en 40 mål stor park. Huset ble overdådig innredet i typisk jobbetidstil og døpt Lea Hall. Ekteparet hadde hver sin fullblods ridehest, flere biler og seil- og motorbåter. I det daglige førte Lea selv et nærmest asketisk liv, så spesielt at han ble kalt “gale Lea”. Lange arbeidsdager ble kombinert med et utfordrende friluftsliv med isbading og kvelds- og nattlige løpeturer på Ulriken som viktige innslag.
Lea kjøpte opp store landarealer rundt Lea Hall for å bygge arbeiderboliger med en liten hage foran. Han fikk utarbeidet reguleringsplan for området, men før den ble realisert, ble området solgt til Bergen kommune sammen med reguleringsplanen. Kommunen realiserte senere deler av planen.
Fra 1921 av kjempet Lea en forgjeves kamp mot økonomisk ruin. Bergens Kreditbank hadde pant i Lea Hall og solgte 1922 eiendommen til Bergen kommune. Innboet ble senere auksjonert bort. I noen år holdt Lea det gående som skipsreder i liten skala, men etter kjøpet av D/S Askelad 1925 var det slutt. Skipet, som var bygd i betong 1918, var et typisk eksempel på hvordan jobbetidens skrikende tonnasjeetterspørsel hadde ført til produksjon av lite kostnadseffektiv tonnasje. Etter få måneder måtte Lea gi opp. Tiden som skipsreder var likevel ikke helt over. 1936 gjorde han et nytt forsøk med innkjøpet av D/S Columbia, bygd 1893. I Bergen hadde man liten tro på tiltaket, og kapitalen måtte hentes i Florø. Høsten samme år ble det varslet tvangsauksjon av skipet. Leas skipsrederkarriere var definitivt over. Etter den annen verdenskrig gjorde han riktignok et forsøk på å starte opp igjen, men fremstøtet for å få overta et av de tyske krigserstatningsskipene, den lille motortankeren Frieda, mislyktes.
Det eneste Lea hadde igjen 1925, var eiendommen Gjølanger Bruk i Dalsfjorden i Sunnfjord, en stor og veiløs eiendom med skrinn skog, strømløse driftsbygninger og våningshus i forfall. Dit drog ekteparet Lea med datter for å slå seg ned midlertidig. Oppholdet skulle vare livet ut. Lea fant seg fort til rette og kastet seg ut i en hektisk gjenoppbyggingsaktivitet. Mølle og sagbruk kom i drift, og telefonlinje og dampskipsstopp ble ordnet. Lea selv tok seg av dampskipsekspedisjonen. Laksetrapp ble bygd. En tid drev han også Smilden Kalkbrænderi på Smila ved Åfjorden. Men skogplanting ble hans store lidenskap. Hvert år ble tusenvis av ulike grantrær plantet. Han plantet også sjeldne treslag som Sequoia gigantea (Millennium-treet) og Sequoia sempervirens.
For hans kone Hilda ble imidlertid kontrasten mellom sosietetslivet på Lea Hall og kampen for tilværelsen i Gjølanger for stor. I Sunnfjord ble hun som “en sommerfugl på et isflak”. Hun lærte aldri å snakke norsk, og da hun døde 1960, hadde hun ikke knyttet noen vennskap i bygda. Til graven ble hun kjørt på en høyvogn.
Lea mistet så å si hele livsgrunnlaget da det underforsikrede Gjølanger Bruk ble herjet av brann 1951. Han nektet å gi seg, og bruket ble gjenoppbygd.
Hele livet var Erik Grant Lea rastløs, nærmest hyperaktiv. Arbeidet var aldri nok. Han var i god fysisk form, og etter den annen verdenskrig var han aktiv i Heimevernet. Han tok Idrettsmerket årlig etter at han fylte 70 og gikk krevende marsjer som Nijmegen-marsjen i Nederland til han var langt over 80. Til tider slet han med religiøse og filosofiske grublerier, og 1923 konverterte han til katolisismen. Han søkte også tilflukt i litterære sysler, og inspirert av bl.a. Jakob Sande publiserte han 1970 diktsamlingen Røslyng. Stemninger og tanker.