Eric Gustaf Tunmarck tilhørte gruppen av malere som på 1700-tallet forsynte det norske samfunn med malte portretter, romdekorasjoner og kirkekunst.
Tunmarck var svensk og hadde sin læretid hos Jacob Schönfeldt i Göteborg. Denne var spesialist på kirkemalerier, det vil si monumentalmalerier på lerret som ble spent opp under himlinger og velv. Da Schönfeldt ble mestermaler i Västerås 1744, flyttet sannsynligvis Tunmarck med.
Etter læretidens utløp 1749 er Tunmarcks liv og virksomhet ukjent inntil han dukket opp på Kongsberg 1760, medbringende attest fra sogneprest Bagge i Holmestrand. Arbeidene som var i gang på Kongsberg kirke, trakk til seg kunstnere og håndverkere fra fjern og nær, og dette året fikk mestermaleren Søren Daugaard entreprise på kirkerommets store plafondmaleri (takmaleri). Tunmarck trådte i hans tjeneste. Våren 1761 gikk han i tjeneste hos kirkens nye malermester, Diderich von Dram, med en fast lønn frem til 1764. Supraportene (døroverstykkene) over kirkens sør- og nordinnganger er signert “E. G. Tunmarck Pinxit 1761”. Motivene er, i likhet med det store plafondmaleriet av Kristi forklarelse på berget, basert på kjente kobberstikk som forelegg og viser at Tunmarck formidlet en vestsvensk dekorativ tradisjon. Regnskapene forteller at han også stod for den illusjonistisk malte marmorering og rankedekor.
Etter arbeidene i Kongsberg kirke etablerte Tunmarck seg som selvstendig maler, og gjennom 1760- og 1770-årene utførte han et stort antall portretter og veggdekorasjoner. Hans syklus av malte veggtapeter på Fossesholm herregård i Øvre Eiker er signert og datert 1763. Ellers er få arbeider signert, og mange av hans utsmykninger er gått tapt, slike som de malte veggtapetene med motiver fra drammenskjøpmannen Johannes Arbos sagbruk, som sammen med prospekter av Versailles prydet bygården i Drammen (revet 1904).
Antakelig var Tunmarck, i likhet med malere som Peder Aadnes, utpreget mobil og søkte oppdrag over hele Sørøst-Norge. Blant hans mest kjente portretter er Oberberghauptmann Michael Heltzen ved sølvverket på Kongsberg, malt 1762. Selv om måten å fremstille scener og portretter på skilte seg lite fra andre samtidige malere som virket i Norge på denne tid, er hans personlige malemåte lett gjenkjennelig. Figurene har litt skarpe kontraster, takstfolkene i Kongsberg skrev treffende at de var “malet noget haardt”, og figurer og trær er stiliserte og varierer innenfor et begrenset repertoar av positurer.
De fleste og viktigste dekorative oppdragene hadde Tunmarck i drammensområdet, og hans kundekrets var eliten av kjøpmenn og embetsfamilier. Hans kunstneriske virksomhet var utpreget håndverksbasert og omfattet i tillegg til portrettene også marmorering og staffering av bygningsdeler. Malte votivgaver (gaver som ble gitt etter løfte, f.eks. ved bønn om helbredelse) til kirkene, som pasjonsvisere (billedfremstillinger av Jesu lidelseshistorie formet som scener på en urskive), ble trolig laget i stort antall. Det ser ut til at han var mest etterspurt i 1760-årene og at populariteten dalte etter dette tiåret. Men de signerte og daterte veggtapetene fra 1787 fra Øvre Strøm gård i Drammen er utført i en mer utpenslet stil som viser at Tunmarck mot slutten av sitt liv maktet å tilpasse seg nye krav til naturalistisk malemåte og koloritt.
At virksomheten som kunstner i Norge på denne tid ikke kastet mye av seg økonomisk, viser det faktum at han ifølge kirkeboken ble gravlagt i “fattig jord” i Drammen 1789.