Emil Langlet var en svensk arkitekt som er mest kjent for å ha tegnet Stortingsbygningen i Oslo. Under sitt relativt korte opphold i Norge tegnet han også en rekke andre sentrale bygg på Østlandet.
Langlet fikk håndverksmessig utdannelse ved Chalmerska Slöjdskolan i Göteborg 1838–41 under Carl Palmstedt. Deretter fikk han et praktisk-teknisk engasjement ved et vannbygningsfirma 1841–45, hvor han bistod med tømmermannsarbeider og oppmåling av ovner og maskiner ved bergverkene i Närke. Dessuten utførte han tegninger til dampbygninger, sagverk og lignende. På samme tid skaffet han seg også en biinntekt som portrettmaler.
Arkitektutdannelsen tok han ved Kungliga Akademien i Stockholm 1845–51, samtidig som han var assistent ved Stadsarkitektens kontor og konduktør ved Överintendentsämbetet. Allerede i denne perioden utførte han tegninger til flere kirker, og han ledet oppførelsen av flere private og offentlige bygninger. Professor Axel Nyström var hans lærer og beskytter, og Langlet var hans assistent. Dette skaffet ham erfaringer bl.a. under oppørelsen av Nyströms Nya Cellfängelse (1846–51). Nyström var ved siden av Fredrik Blom og F. W. Scholander Sveriges ledende arkitekt på denne tid. Både i undervisning og i praktisk arbeid forberedte de den stilmessige overgangen fra klassisismen til historismen. Foruten denne påvirkning var Langlet under oppholdet i Göteborg opptatt av den tyske teglstensarkitektur, senere også influert av professor Carl Georg Brunius. Arbeidene med en kongelig gravkirke i Stockholm må ha gitt inspirasjon til hans senere kirkebygg.
Ved avslutningen av akademistudietiden mottok Langlet akademiets store medalje 1851. Det innebar at han fikk et seksårig reisestipend og drog til École des Beaux-Arts i Paris 1851–53, hvor han en tid var hos arkitekt Abel Blouet. Ikke bare historismens varierte stilformer og materialbruk opptok Langlet, men i høy grad de teknologiske problemstillinger i forhold til statikk og konstruksjon, der det oppstår et funksjonelt grensesnitt mellom arkitektens og ingeniørens virkefelt. Hans interessefelt kan oppsummeres innenfor tre grupper: den romansk-lombardiske arkitektur (jf. Stortinget), gravkirker i sentralkirkeform (jf. Grønland og Bragernes kirker) og teaterbygninger (bl.a. Drammens Teater).
Under studieoppholdet i Italia ble Langlet oppmerksom på konkurransen om Stortinget i Christiania. Av denne grunn studerte han parlamentsbygninger på veien til Norge gjennom Tyskland. Via sin norske studievenn Carl Stang fikk Langlet etablert kontakt med C. H. Grosch, G. A. Bull og Bjørnstjerne Bjørnson. Dette fikk stor betydning etter at det allerede forelå prosjekt og forslag i de forutgående konkurranser: Alexis de Chateuneuf 1850, H. E. Schirmer og W. von Hanno 1851 og 1853. Da Langlet lanserte sitt prosjekt 1856, omarbeidet året etter, vakte det begeistring. Langlet mottok 1861 oppdraget med å bygge Stortingsbygningen, som stod ferdig 1866.
Emil Langlet hadde sin egentlige arkitektoniske virksomhet i Norge 1857–66, og han markerte seg som en fremragende og dyktig arkitekt. Selv under oppførelsen av Stortinget maktet han å oppføre en rekke bygninger i Hamar, Fredrikstad og Drammen. Selv om hans virke i Norge ble et mellomspill, inntar hans byggverk en sentral plass i norsk arkitekturhistorie, nettopp fordi han med stor idérikdom og sikkert grep om oppgaven evnet å gi form til sin tids nye bygningstyper. Tilbake i Sverige egnet han seg i hovedsak til sentralkirkebygg og kom i en langvarig strid med Hugo Zettervall, som forfektet langkirkeideen.
1867 begynte Langlet som medarbeider i Tidskrift för byggnadskonst och ingeniörvetenskap. Da han 1871 overtok som redaktør, endret han navnet til Nordisk tidskrift för byggnadskonst, men tidsskriftet opphørte samme år.