Emil Mengshoel var norskamerikansk journalist, avisutgiver og romanforfatter. I ukeavisene Gaa Paa og Folkets Røst, som han gav ut sammen med sin hustru Helle Mengshoel, førte han en kompromissløs kamp for sin sosialistiske overbevisning.
Mengshoel ble født utenfor ekteskap i trange kår i Gjøvik. Noen år senere kom han til sine farsforeldre på Mengshoel i Nes, der han vokste opp. Etter fullført underoffiserskole i Kristiania 1884–87 reiste han til sjøs 1888. Han gikk i land tre år senere for å besøke sin halvsøster i Sioux City, Iowa, og ble værende i USA. Han arbeidet som journalist i Sioux City Tidende til han flyttet til Minneapolis 1896 og fikk stilling i ukeavisen Nye Normanden, utgitt av Hans A. Foss.
Mengshoel ble styrket i sin sosialistiske overbevisning i møtet med Helle Devold, som hadde spilt en fremtredende rolle i fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania 1889 og utvandret 1893. De giftet seg 1899.
Mengshoel korresponderte med den kjente sosialistiske redaktøren Julius A. Wayland, som fra Girard i Kansas gav ut den største amerikanske sosialistavisen, Appeal to Reason. Wayland overtalte Mengshoel til å komme til Girard for å redigere en skandinavisk utgave, men da han og Helle kom 1903, hadde Wayland ombestemt seg, og de besluttet å gi ut sin egen sosialistiske avis, Gaa Paa, som de et år senere tok med seg til Minneapolis. Der fikk de hjelp av Helles sønn, Andrew O. (Olaf Andreas) Devold, som ble sosialistisk representant i Minnesotas lovgivende forsamling 1914–39.
Avistittelen ble de første årene lagt over de tre skandinaviske flagg med valgspråket “Frihed Lighed Brorskab”, men snart ble flaggene byttet ut med to sammenknyttede hender og valgspråket “Arbeidere i alle lande foren eder!” Gaa Paa hadde i mange år ca. 5000 abonnenter. Mengshoel ville ikke underordne seg partistyret; avisen var et selvstendig organ. Han ble kritisert for å forsvare den sosialdemokratiske linjen under splittelsen i arbeiderbevegelsen i Norge.
Etter utbruddet av den første verdenskrig stod Mengshoel, i motsetning til de fleste norskamerikanske redaktører, for en nøytralistisk linje. Da USA gikk med i krigen 1917, ble det innført sensur av mange ikke-engelskspråklige publikasjoner, særlig de radikale. Bolsjevikrevolusjonen i Russland samme år gav sosialismen enda trangere kår i USA, og oktober 1918 nektet postverket å distribuere avisen. Ekteparet Mengshoel gav seg ikke, og 21. desember fortsatte avisen som Folkets Røst. Men hetsen mot sosialistisk virksomhet var stor, og faren for deportasjon var reell. 1925 ble det for vanskelig å fortsette; det var få abonnenter igjen, og begge hadde dårlig helse. I et av de siste numrene skrev Mengshoel i diktet Dødsseileren noen linjer som karakteriserer hans virke og personlighet: “Jeg svor engang ved alle Trodsdæmoner: Mod Feigheds Aand jeg aldrig mig forsoner.”
Menghoel skrev to romaner, og særlig den siste vitner om en litterær begavelse som han ikke hadde tid eller tålmodighet til å utvikle. Øen Salvavida. Et samfunnsbillede er en allegorisk fremstilling av hvordan et kapitalistisk samfunn blir skapt for så å bli overgått av et sosialistisk idealsamfunn, alt fortalt som et drømmesyn. Mené Tekél. Norsk-amerikansk arbeiderfortælling fra slutten af det 19. aarhundrede har en voldelig antihelt som lar seg styre av sine følelser og som ikke bare mislykkes i sine nihilistinspirerte forsøk på å ødelegge kapitalismen, men også skader sosialismens sak. Mengshoel stod for en demokratisk og ikkevoldelig sosialisme.
1929 ble Mengshoel enkemann. Han arbeidet som vaktmester i Minneapolis General Electric Company til han gikk av 1939.