Eirik Vandvik var professor i middelalderlitteratur ved Universitetet i Oslo (UiO) fra 1949 til sin død. Han utgav arbeider om latinsk grammatikk og metrikk og om gresk litteratur. Innenfor middelalderlitteraturen arbeidet han bl.a. med de latinske kildeskrifter til norsk historie.
Faren kom fra gården Vanvik i Hylsfjorden, Suldal, og bosatte seg først i morens grend Bråtveit ved Suldalsvatnet. På en husmannsplass der ble Eirik født som tredje sønn; han skulle få fire brødre til. Da han var seks år, flyttet familien til tettstedet Sand, hvor faren var engasjert i arbeidet for Ryfylke folkehøyskole. Vandvik følte seg siden alltid sterkt knyttet til Suldal og vendte fast tilbake dit i ferier. Med hjelp fra familien og den lokale sparebank fikk han komme til Volda gymnas. Her tok han 1923 examen artium på latinlinjen. Deretter ble det filologiske studier ved universitetet i Kristiania/Oslo.
For en ubemidlet landsgymnasiast var det ingen lett vei i de dager. Den innebar en rekke forsinkende lærerposter, og Vandvik avanserte fra å undervise i folkeskole og middelskole til forskjellige landsgymnas. Dette gav ham en svært verdifull pedagogisk erfaring. Hans studiegang ble heller ikke lettere av at han var nynorskbruker på sin hals i tale og skrift. På universitetet reagerte han mot manglende “jamstelling” i praksis og var nær ved å bli relegert gjennom sin protest. Først 1934 kunne Vandvik fullføre embetseksamen med gresk og tysk som bifag og latin som hovedfag. Han underviste fra 1935 som lærer til forberedende prøve i latin, og 1936–41 var han stipendiat i klassisk filologi. Han foretok før og etter embetseksamen studiereiser til Tyskland (1932) og Italia (1938).
Av natur var Vandvik utpreget selvstendig. Selvstendigheten ble næret av at han langt på vei hadde tilegnet seg fagene ved selvstudium. Veien fra idé til ferdig manuskript gikk ofte raskt. Alt før embetseksamen hadde han besvart en oppgave for Kongens gullmedalje om beskrivende genitiv og ablativ på latin. Oppgaven ble senere trykt i utvidet form. Doktorgraden oppnådde han 1938 på en avhandling om romersk metrikk. Vandvik tok i disse arbeidene opp sentrale filologiske spørsmål med djerve nye synspunkter. Arbeidene røpet en utvilsom vitenskapelig begavelse og en stor arbeidskraft, selv om sider ved dem ble angrepet. En etterfølgende monografi på engelsk om Prometheus-skikkelsen hos Hesiod og Aiskhylos kom kjernen i hans interesse for antikken nærmere.
Alt som student 1930 hadde Vandvik påtatt seg å fullføre den nynorske Latinsk ordbok etter at A. Steinnes gav arbeidet fra seg. Neste 2/3 av arbeidet falt på Vandvik, som 1935 fullførte det hele imponerende raskt og langt fra som noe venstrehåndsarbeid. Ordboken ble imidlertid først trykt etter Vandviks død.
Etter et opphold som lærer ved Nansenskolen etter krigen gav vakansen i professoratet i middelalderlitteratur (etter Fredrik Paasche) Vandvik ikke bare en mulighet for inntekt, men også for en styrket kompetanse innen middelalderen. Allerede fra 1932 hadde han, sammen med andre, vært engasjert i forarbeidet til en ordbok over middelalderlatinen i Norge som ledd i en stor leksikografisk kartlegging i internasjonal regi. Etter krigen førte han dette arbeidet videre frem så lenge han levde. Alt som professorvikar startet han en seminarvirksomhet som samlet representanter for forskjellige middelalderdisipliner til belysning av sentrale norske diplomer.
Materielt hadde det lenge for Vandvik og hans familie vært en tilværelse fra hånd til munn. Vandviks barn fikk nøye seg med å beundre esken som farens gullmedalje hadde ligget i, medaljen selv var raskt blitt pantsatt. En forbedring kom endelig da Vandvik høsten 1949 fikk embetet i middelalderlitteratur. I professoratet fikk han knappe fire år, men utfoldet i stillingen en hektisk og til dels banebrytende aktivitet. Dette resulterte i en rekke arbeider, trykt dels mens han levde og dels etter hans død. Bl.a. ble Magnus Erlingssons kroningsed og privilegiebrev grundig behandlet, han drøftet forfatterspørsmålet til skriftet Danenes ferd til Jerusalem og gjorde på det nærmeste ferdig den forbilledlig kommenterte tekstutgaven Latinske dokument til norsk historie. En avhandling om Kongespeilet ble ufullendt, bortsett fra et par mindre studier. Praktisk talt hvert år i en tiårs tid etter Vandviks død utkom et etterlatt arbeid fra hans hånd.
Et sentralt anliggende for Vandvik var å formidle det gamle greske åndsliv gjennom gjendiktninger, foredrag og som skribent på sitt malmfulle nynorsk. Intet bilde av Vandvik blir fullstendig uten å fremheve denne siden av hans rastløse virksomhet. Da Vandvik lå syk under spanskesyken i konfirmasjonsalderen, fikk han i hende Garborgs nyutkomne oversettelse av Homers Odysséen. Han så siden denne lesningen som noe av et veiskille i sitt liv; tanken om å bli bonde i Suldal vek for ønsket om å vie seg til studiet av den greske kultur. Det skulle også bli slik at Vandvik likefrem fullførte hva Garborg ikke hadde maktet: å oversette Homers annet storverk, Iliaden. Oversettelsen kom ut bare et par år før hans død. For Iliade-oversettelsen gjaldt det samme som for hans oversettelser av greske tragedier, at de stod i dyp gjeld til språk og stil i oppvekstmiljøets fortellertradisjon. Alle Vandviks oversettelser vant straks en sterk plass både på scenen og i den allmenne bevissthet. Han kan sies å være den fremste oversetter til nynorsk av gresk litteratur. I de populære bøkene om gresk åndsliv, Far etter menneske, og de posthume Blant gudar på Olymp og Vardar på vegen viser han seg som en fremragende og verdibevisst formidler.
Vandvik var en sjelden kraft i flere retninger, intellektuelt, arbeidsmessig og kunstnerisk. Hans litt ulenkelige skikkelse med den skarpe profil og de levende øyne utstrålte energi og varmt engasjement når han talte. Han inspirerte langt ut over de fagmiljøer han arbeidet i. En sterk etisk drivkraft og sosial bevissthet lå i bunnen av hans rotnorske form for klassisk humanisme.