Einar Molland var internasjonalt kjent som en fremragende kirkehistoriker og en meget kyndig deltaker og delegat i det mellomkirkelige arbeid. Han var med på å prege kirkelivet i vårt land på mange måter og bidrog vesentlig til å bedre forholdet mellom de ulike konfesjoner og kirkesamfunn.
Mollands bakgrunn var et velstående vestkanthjem i Oslo, preget av kulturåpen og harmonisk kristendom. Han var meget interessert i matematikk, men kjente tidlig teologien som et kall og tok examen artium på latinlinjen 1926. Under studiet kom han under innflytelse av den konservative Oluf Kolsrud (norsk kirkehistorie) og av Anton Fridrichsen (Det nye testamente). Det ble noe av en milepel i norsk kirkehistorie da han høsten 1932, som nybakt teologisk kandidat, holdt et foredrag i Studenterforbundet med tittelen Vi tror på dogmene. Dogmene er uttrykk for kirkens kollektive tenkning, og “å tro på dogmene er å høre Kristi tale i 1900 års historie”.
Som student oppholdt Molland seg i perioder i Uppsala, Strasbourg og København, og etter seks år tok han våren 1932 teologisk embetseksamen med innstilling. Hans første vitenskapelige arbeider ligger hovedsakelig innenfor Det nye testamente, men som universitetsstipendiat fra 1933 gikk han over til kirkehistorie. I de følgende år studerte han en tid i Berlin og Göttingen, senere i Strasbourg og London, og kom dermed til å beherske tysk, engelsk og fransk, noe som kom ham til nytte i hans senere deltakelse i det internasjonale, økumeniske arbeid.
1938 disputerte Molland på avhandlingen The Conception of the Gospel in the Alexandrian Theology, og fra 1939 til sin død 1976 var han professor i allmenn kirkehistorie ved Universitetet i Oslo. Han var dekanus ved Det teologiske fakultet 1948–53.
1940 giftet Molland seg med Vera Moe, og deres åpne hjem fikk stor betydning for mange studenter – ikke minst under okkupasjonen. Da var han også medlem av universitetets hemmelige ledelse. I tillegg til sin aktive innsats i universitetets kamp nedla han senere et stort arbeid med å samle inn et omfangsrikt, men ennå ubearbeidet arkivmateriale om kirkekampen i okkupasjonsårene. 1944 måtte familien flykte til Sverige, der Molland var prest for den norske flyktningmenigheten i Uppsala frem til frigjøringen.
Inntil sin 60-årsdag hadde Molland vært med på å bedømme søkerne til 25 professorater og like mange doktordisputaser i inn- og utland. Som opponent var han en opplevelse, elegant og pedagogisk, med det store overblikk og med et ufravikelig krav om nøyaktighet: avholdt, beundret og fryktet!
Fra Mollands hånd foreligger det fire større arbeider: to om oldkirken, ett om konfesjonskunnskap og det posthume verk Norges kirkehistorie i det 19. århundre i to bind. Dette er resultatet av en forelesningsserie han holdt høsten 1946 og senere gjentok to ganger. Det er blitt standardverket om Norges kirkehistorie i tidsrommet 1814–1914.
Mollands hovedverk må sies å være Konfesjonskunnskap. Kristenhetens trosbekjennelser og kirkesamfunn fra 1953. Her forelå for første gang på et nordisk språk en vitenskapelig fremstilling av dette omfattende og vanskelige emne, og samtidig en lærebok for studenter i hele Norden. Kongenialitet og vilje til objektiv fremstilling inngår her en sjelden og lykkelig forening. 1959 utkom boken på engelsk og 1966 på kinesisk. Et forskningsfriår 1974–75 brukte Molland bl.a. til å omarbeide og ajourføre boken, som var ferdig 1976 – en måned før han ble syk.
Molland ytet dessuten tallrike bidrag til samleverk og tidsskrifter. Mange av disse er små perler, og bak enkelte av dem ligger det en betydelig arbeids- og forskningsinnsats. Dette gjelder ikke minst mange av artiklene i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, hvor han fra 1968 (bind 13) også var medlem av presidiet for Norge.
I tillegg til alle sine faste oppdrag og forpliktelser satt Molland i kortere eller lengre perioder som medlem av eller formann i en rekke utvalg og institusjoner, bl.a. Kringkastingsrådet 1956–63, Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1958–65 og Institutt for sammenlignende kulturforskning 1956–74. Han var dessuten medlem av Kirkeordningsnemnda 1945–48, Dissenterlovskommisjonen 1957–62 og Stat–kirke-utvalget 1971–75.
Arbeidet for kirkens synlige enhet, den økumeniske bevegelse, lå Molland varmt på hjertet. Allerede fra 1934 var han aktivt med som deltaker i de anglo-skandinaviske teologkonferanser, som (fra 1929) ble holdt hvert annet år. 1940–59 var han styremedlem i Nordisk økumenisk institutt i Sigtuna, og i 1960-årene var han meget aktiv på topplanet i det mellomkirkelige, teologiske arbeid, dels i “Faith and Order” innen Kirkenes Verdensråd, dels som formann i Det lutherske verdensforbunds og Vatikanets felles studiekommisjon 1967–71.
Einar Molland var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1946 (preses 1973 og 1975) og av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1960, foruten av flere utenlandske vitenskapsselskaper. Han var æresdoktor ved universitetene i Durham, Strasbourg og Uppsala og ble æresmedlem i Selskabet for Danmarks Kirkehistorie 1949. 1961 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og samme år mottok han Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning.