Einar Lexow var blant Norges fremste kunsthistorikere og museumsmennesker i første halvdel av 1900-tallet. Hans virksomhet ved Bergens Museum og Vestlandske Kunstindustrimuseum skjedde i en brytningstid mellom gründerfasen og nye, moderne ideer innen kunst og formidlingsformer. Hans tallrike bøker og artikler og hans muntlige formidling har hatt stor betydning for senere kunsthistorikere og museumsfolk.
Lexow hadde sine første barneår i Sarpsborg, men etter at faren døde, bodde han hos bestemoren i Kristiania. Etter examen artium 1906 studerte han filologiske fag og kunsthistorie under Lorentz Dietrichson og var en periode også sekretær for den da blinde nestor i norsk kunsthistorie. Han var assistent ved Kristiania Kunstindustrimuseum 1909–12, men flyttet så til Bergen, hvor han ble boende resten av livet. Han var konservator ved Bergens Museums kulturhistoriske avdeling 1912–31 og var blant annet ansvarlig for oppbygging av de nye utstillingene for by- og bygdekultur i den nye bygningen som stod ferdig 1927.
1931 overtok Lexow direktørstillingen ved Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen etter Johan Bøgh, som hadde ledet museet siden starten 1887. Det mest markante arbeidet her ble innredningen av ny fast utstilling av museets fremragende kinesiske kunstsamling. Den nye utstillingen, som han laget i samarbeid med arkitekt Egill Reimers, åpnet 1935 og var en for sin tid meget avansert og moderne utstilling, som vakte internasjonal oppmerksomhet. Interiørene var rene og stramme, kledd med glatte bjørkepaneler mellom innebygde montre, og det var lagt stor vekt på god plass, god belysning og best mulig virkning av hver enkelt gjenstand: skulpturer i marmor, bronse og keramikk, gjenstander i jade og porselen, samt tepper og drakter. Denne rendyrkede estetiske utstillingsformen i en modernistisk sammenheng var noe ganske nytt, som fikk mange etterfølgere.
Lexow arbeidet også med andre prosjekter, hvorav museets store mønstring 1937 av Bergens gullsmedkunst fra laugstiden ble særlig viktig. Samtidig arbeidet han med de gamle utbyggingsplanene for museet, og utvidelsen av “Den Permanente Utstillingsbygning” var så godt som ferdig finansiert ved utbruddet av den annen verdenskrig. Krigsårene ble vanskelige med nedpakking og evakuering av gjenstander, men Lexow var igjen i gang med planlegging av nyinnredning og utbygging av museet da han plutselig døde 1948.
Lexow tilhørte en generasjon kunsthistorikere og museumsmennesker som var allroundere. Han interesserte seg for et bredt spekter av kunst- og kulturhistorien og etterlot seg en mangfoldig vitenskapelig og populærvitenskapelig produksjon som favner om både kunsthåndverk, arkitektur og billedkunst, i tillegg til rene kulturhistoriske emner. Han ble dr.philos. 1923 på avhandlingen Hovedlinierne i entrelacornamentikkens historie, men er nok mest kjent for sin bok Stilfølelse og stilformer, sine bøker om både norsk kunst og verdenskunsten, om norske glassmalerier, om Bergens fortidsminner og kunst, og for tallrike artikler om keramikk, tekstiler, sølv, altertavler og mye annet. Særlig interessant er hans engasjement for samtidens radikale billedkunst. Han holdt et foredrag om kubismen allerede 1914 og var hele sitt liv en forkjemper for de moderne kunstretningene og en tilsvarende engasjert motstander av et konvensjonelt kunstsyn.
Einar Lexow var også sterkt engasjert i det lokale kulturmiljøet i Bergen og på Vestlandet. Han var formann i Bergensavdelingen i Fortidsminneforeningen 1917–26, formann i Bergens Husflidsforening 1917–20 og formann i Bergens Historiske Forening fra 1932 til sin død. 1934 tok han initiativet til dannelsen av Foreningen Gamle Bergen, som etter krigen skulle materialisere seg i Gamle Bergen Museum. Han var også en sentral person i organisering av norske museer på landsbasis som viseformann i Norske Museers Landsforbund 1918–33 og formann 1933–36.
Lexow var ikke lærer ved noe universitet, men brukte en stor del av sin arbeidskapasitet til forelesninger og foredrag ved museene i Bergen og i mange andre fora. Hans samtidige fremhever hans enestående pedagogiske evner, særlig i mindre forsamlinger og overfor kunsthistoriestudenter, aspiranter og elever. Lexow var et sosialt menneske som var i sitt ess i festlig samvær med glass og flasker, med venner og kolleger i elevert diskusjon og samtale om kunstens vesen.