Einar Lea var en av de fremste sildeforskere Norge har fostret. Han skrev banebrytende arbeider om sildas biologi, spesielt om alderssammensetninger, vekstmønstre og vandringsruter. Han var også en av pionerene i fiskeriakustikk.
Lea vokste opp i en kjøpmannsfamilie i Stavanger og tok examen artium ved Stavanger katedralskole 1906. Blant medelevene var Erling Falk, og møtet med ham skal ha medvirket til Leas sosialisme, en overbevisning han holdt fast ved, men uten å være politisk aktiv.
Høsten 1906 reiste Lea til Kristiania for å studere kjemi. Ved universitetet ble han så grepet av undervisningen i zoologi og marin botanikk at han skiftet studium. 1909 avbrøt han studiene for å bli privat assistent hos fiskeridirektør og havforsker Johan Hjort i Bergen. Fra da av var Leas yrkesliv konsentrert om sild. I årene frem til 1917 deltok han i Hjorts forskerteam, der målet var å vise at torsk og sild var underlagt naturlige vekslinger og finne årsakene til dette.
Før Lea kom, hadde bergensforskerne påvist at sildas alder kunne avleses av vekstsoner i dens skjell slik trærs alder avleses ved årringer. 1910 viste Lea at sildeskjell vokste i takt med fisken og at alle normale skjell på en fisk viste samme antall vekstsoner (On the methods used in the herring-investigations). Hans resultater ble presentert i Det internasjonale råd for havforskning (ICES), der de ble møtt med interesse, men også betydelig skepsis til metodens holdbarhet fra britisk side. Foruten en første storstilt analyse av vekslingene i den vårgytende norske sildebestanden (nå NVG-sild) gjennomførte Lea flere metodiske studier, og denne forskningen dannet gjennom Hjorts bok Fluctuations in the great fisheries of Northern Europe (1914) et fundament for moderne havforskning. Senere videreutviklet og utdypet Lea sin metode, en oppsummering av arbeidet kom 1929 med The herring's scale as a certificate of origin.
Inntil 1930 arbeidet Lea i Bergen, deretter var han engasjert hos Johan Hjort, Biologisk laboratorium, Universitetet i Oslo. Lea, som var praktisk og fingerferdig, utviklet i mellomkrigstiden hydrostatiske merker. Merkene er tubeformet, hule og vektløse for silda og festes til fisken med en tynn ståltråd. Gjenfangst av merket fisk gir kunnskap om dens vandringsruter.
1944 overtok Lea på ny ansvaret for silda ved Fiskeridirektoratets Havforskningsavdeling (i dag Havforskningsinstituttet). 1945–48 bidrog han til at militær undervannsteknologi ble omformet til sivil fiskeriakustikk. Ubåtsøkeren asdic ble til sildesøkeren sonar, og havforskerne fikk et nytt hjelpemiddel i arbeidet med å lære sildestimenes vandringer å kjenne. I fiskeriakustikk har norsk havforskning siden den gang gjort seg bemerket.
Leas liv var preget av sykdom, som i lengre perioder svekket arbeidskapasiteten. Hans forfatterskap inkluderer imidlertid flere velskrevne arbeider, blant dem noen perler i naturvitenskapelig prosa. Artikkelen Silda i Norges dyreliv kan fremheves som et av høydepunktene. Med sin klare stil analyserte og sammenfattet Lea her andres forskning og især egne resultater på en konsis og medrivende måte.
Einar Lea var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1943.