Einar Kringlen virket som professor og psykiater frem til 2001. Han er en uredd og engasjert debattant og folkeopplyser, og med sine ofte originale innfallsvinkler har han satt varige spor i norsk og internasjonal psykiatri.
Kringlen tok examen artium ved Firda videregående skole 1951 og medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen (UiB) 1958. Han begynte sin psykiatriske utdannelse ved Dikemark sykehus som assistentlege 1960–61 og var kandidat og assistentlege ved Universitetets Psykiatriske Klinikk 1961–64, deretter i tre år forskningsstipendiat NAVF samme sted. 1967 drog han til Bergen, hvor han først var dosentstipendiat ved UiB i ett år, deretter dosent i psykiatri 1968–70 og samtidig ett år også konstituert administrerende overlege ved Psykiatrisk klinikk, Haukeland sykehus. 1970–71 var han professor i klinisk psykologi ved UiB med arbeidsplass ved Psykiatrisk klinikk.
1972–74 var Kringlen dosent i psykiatri ved Psykiatrisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO) og 1975–77 administrerende overlege ved Universitetets psykiatriske klinikk. 1977–83 var han professor i medisinske atferdsfag (den første som ble utnevnt til et slikt professorat) ved UiO og bestyrer av Institutt for medisinske atferdsfag. Fra 1984 til han gikk av for aldersgrensen 2001 var han professor i psykiatri ved UiO kombinert med stillingen som administrerende overlege ved Psykiatrisk klinikk (fra 1998 avdelingsoverlege). Det er således en rik og variert tjeneste innen psykiatri og psykologi han har utført.
Kringlens forskningsinnsats har vært betydelig. Størst internasjonal gjennomslagskraft har hans tvillingforskning hatt. I hans doktorarbeid fra 1967, Heredity and environment in the functional psychoses, ble alle tvillinger født i Norge mellom 1901 og 1930 (ca. 25 000 tvillingpar) jevnført med sentralregisteret for psykoser. Arbeidet omfattet funksjonelle psykoser (schizofreni, manisk-depressiv psykose, reaktive psykoser). Han kunne da vise at det var en større overvekt av schizofreni hos den annen tvilling hvis tvillingene var eneggede enn hvis de var toeggede, men forskjellen var mindre enn tidligere forskning hadde vist. Med utgangspunkt i tvillingregisteret har han og hans medarbeidere senere utført tvillingstudier av angsttilstander, personlighetsforstyrrelser, demenstilstander, kriminalitet, hjerteinfarkt og kreftsykdom. Til tvillingforskningen hører også hans innledende avhandling Schizophrenia in male monozygotic twins fra 1964. Han har også vært engasjert i annen forskning, bl.a. epidemiologisk: psykiatrisk sykelighet i Oslo og Sogn og Fjordane.
1963 hadde Kringlen et studieopphold i genetikk i London og 1964–65 et lengre studieopphold ved National Institute of Mental Health i Bethesda, USA. 1974–75 var han invitert som “fellow” ved Centre for Advanced Study in the Behavioral Sciences, Stanford. Han har hatt stor innflytelse på norske legers kunnskaper og ferdigheter i psykiatri gjennom sin lærebok Psykiatri fra 1972, som frem til 2001 kom i 7 reviderte utgaver. Av mer populærvitenskapelig natur er hans bøker Individ og psykiatri, Syke mennesker og medisinsk behandling, Medisin og samfunn, Den kliniske samtalen og Psykiatriens samtidshistorie.
Gjennom årene har Kringlen foretatt en rekke studiereiser til USA og europeiske land; han har vært gjesteprofessor og gjesteforeleser ved en rekke universiteter i Europa, USA og Australia, og er korresponderende medlem av den finske, tyske og franske psykiaterforening. Han var norsk redaktør av Nordisk Psykiatrisk Tidsskrift 1972–79 og redaktør av Psychiatry and Social Science 1981–82.
Einar Kringlen er et samfunnsengasjert menneske som naturlig nok har hatt en rekke tillitsverv. 1976–77 var han formann i Norsk psykiatrisk forening, 1982–93 og 1995–96 formann i Norske leger mot atomkrig og 1985–2001 leder for Rådet til fremme av psykiatrisk forskning (senere Rådet for psykisk helse), som han tok initiativet til å stifte. Dette råd har i økende grad spilt en rolle som pådriver for psykiatrisk forskning og behandling. Han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1998.