Eigil Helland-Hansen var pioner og en sentral skikkelse i norsk reiseliv gjennom store deler av 1900-tallet. Han arbeidet i Landslaget for Reiselivet i Norge og var i 40 år redaktør av Rutebok for Norge.
Helland-Hansens far var professor i oseanografi ved Bergens Museum og nær medarbeider av Fridtjof Nansen. Han vokste dermed opp i et intellektuelt miljø og forsøkte seg også selv en tid som “vitenskapelig løs-og grovarbeider” før han slo inn på det som skulle bli hans egentlige arbeidsfelt: en kombinasjon av reiseliv, reklame, forretningsdrift og journalistikk.
Etter examen artium 1929 studerte han ved et handelscollege i London, var volontør i et transportfirma i Hamburg og fortsatte med handelskurser i Bergen og reklameskolen ved Oslo Børs. Han var turistguide ved siden av studiene.
1934 ble han knyttet til Landslaget for Reiselivet i Norge (LRN), men assistentstillingen var ingen fet jobb, og han måtte skaffe seg bistillinger. 1935 var han assisterende sekretær for den norske deltakelsen på verdensutstillingen i Brussel og 1937 for utstillingen i Paris, før han 1939 tiltrådte som kontorsjef (nummer to på rangstigen) i LRN. 1940 ble han tilsatt som redaktør og forretningsfører for Rutebok for Norge.
På grunn av krigen var en kriseutgave på 48 sider alt han kunne stable på bena i første omgang, men allerede høsten 1940 var ruteboken, som kom med fire utgaver i året, kommet opp i 148 av de normale 200 sider. De stadige ruteendringene, innskrenkninger og forordninger fra okkupasjonsmakten gjorde at selv den minste bedrift måtte ha boken for å forvisse seg om at varene kom frem. Opplaget på 4000 kunne sikkert ha vært mangedoblet om papir hadde vært tilgjengelig.
Etter krigen kunne Helland-Hansen gjennomføre sine reformplaner og skape en moderne rutebok. Til dette hadde han bedre forutsetninger enn sine forgjengere. Han hadde reiselivserfaring, systematisk sans fra det vitenskapelige miljøet i hjemmet i Bergen og interesse for turisme vekket i vestlandske fjorder. I tillegg var omtanken for de reisendes ve og vel en del av hans natur.
I dagens “bilalder” kan man knapt forestille seg hva ruteboken betydde for 40–50 år siden. Ingen kunne bli speider av annen grad uten å finne frem i den. Og i mange skoleklasser ble geografiundervisningen en spennende reise fra sted til sted i Norge ved hjelp av ruteboken. Helland-Hansen gjorde Rutebok for Norge lesverdig. Det mente i hvert fall Tarjei Vesaas: 1965 betrodde han A-magasinet at ruteboken hadde vært hans sengelektyre i alle år. Forlaget Rutebok for Norge utgav også Kartbok for Oslo, redigert av kontorsjefen Arnt Tønsberg.
1946–59 redigerte Eigil Helland-Hansen turistnæringens hovedorgan, tidsskriftet Reiseliv i Norge. Også her var han en foregangsmann. Alt som skjedde i reiselivet ble registrert og kommentert, og ordet var fritt for alle som hadde en mening om næringens tilstand og fremtid. I en tid da damp ble avløst av eksplosjons- og jetmotorer, og i den revolusjonerende utvikling av reiselivet som fulgte, var han en inspirerende veileder.
Helland-Hansen var også engasjert i å fremme det faglige samarbeidet og det sosiale fellesskapet mellom reiselivsfolk og deltok i arbeidet med de såkalte skålklubber. Oslo Skålklubb ble stiftet som den første 1936, og Helland-Hansen var formann i Oslo Skålklubb 1955–56, president i nasjonalkomiteen av norske skålklubber 1966–73 og medlem av rådet i Association International des Skål Clubs 1965–67.
1980 gikk Eigil Helland-Hansen av med pensjon, og han døde 1997, 87 år gammel.