Selv om Egil Peter Harvold tilbrakte mesteparten av sitt yrkesaktive liv utenlands, har han likevel satt spor etter seg i norsk odontologi. Omkring 1950 introduserte han et nytt opplegg for behandlingen av barn med medfødt leppe-kjeve-ganespalte, basert på teamarbeid mellom flere profesjoner. I USA og Canada videreførte han dette arbeidet og gikk etter hvert over til forskning på også andre misdannelser i ansiktet.
Harvold vokste opp på Lillestrøm og Eidsvoll. Etter examen artium 1932 studerte han først medisin i Tyskland og avla tannlegeeksamen ved Norges Tannlegehøyskole 1937. Han etablerte privat tannlegepraksis i Oslo samme år, men slo seg ikke til ro som allmennpraktiserende tannlege. Hans interesse gikk i retning av tannregulering (kjeveortopedi) og forskning innenfor dette området. Fra 1940 var Harvold knyttet til Avdeling for kjeveortopedi ved Norges tannlegehøyskole i ulike stillinger, og han vikarierte som styrer av avdelingen 1948–49.
Harvold hadde tidlig planer om å reise utenlands for å lære mer, men på grunn av krigen ble det først 1947–48 at han reiste til USA med statsstipend. Han var spesielt opptatt av problemer i forbindelse med medfødte leppe-kjeve-ganespalter, og som den første demonstrerte han hvordan man med kjeveortopedisk behandling kunne korrigere feilstilling av kjevesegmenter hos barna. Han samarbeidet med plastikkirurger, logopeder og tannlege Arne Bøhn, som hadde lang erfaring med å behandle pasienter med spalter. Harvold la grunnlaget for en behandlingsmåte som ble videreført av Olav Bergland, også kjeveortoped, og som gjør at “Oslo-teamet” i dag er verdenskjent for sine svært gode behandlingsresultater.
Harvold var forskningsstipendiat 1951–54, og i denne perioden rakk han også å bygge opp the Cleft Palate Treatment Center ved the Hospital for Sick Children i Toronto, Canada før han tok doktorgraden ved Universitetet i Oslo 1954 på en røntgenologisk studie av den postnatale utviklingen i ansiktsskjelettet hos barn med kjevespalter. Samme år ble han professor ved the University of Michigan, i årene 1959–61 var han professor i Toronto og 1961–63 i Århus.
1963 ble Harvold professor i kjeveortopedi og Director of the Center for Craniofacial Anomalies ved University of California, San Francisco, hvor han ble til han gikk av med pensjon 1980. Dette senteret, som han bygde opp fra grunnen, fikk stor internasjonal anerkjennelse for sin forskningsaktivitet. Hans senere forskning konsentrerte seg i hovedsak om hvordan genetiske og lokale faktorer påvirker ansiktsutviklingen. Etter at han gikk av med pensjon, var han i to år “visiting professor” ved University of Toronto.
Harvolds forskning resulterte i en lang rekke vitenskapelige publikasjoner, både i tidsskrifter og bøker. Han publiserte allerede 1949 to artikler om behandling av leppe-kjeve-ganespalter i Den norske tannlegeforenings Tidende, artikler som har vært skjellsettende for den videre behandlingen av barn født med slike misdannelser. I tillegg til doktorarbeidet fra 1954 om samme tema utgav han 1974 en lærebok om sitt annet hovedtema, funksjonskjeveortopedi. Dette er en type behandling som kan påvirke kjevenes vekst og utvikling. Som pensjonist publiserte han 1983 en bok om behandling av hemofacial mikrosomi, en alvorlig misdannelse av ansiktet.
Egil Peter Harvold var gift med Astrid Aslaksen, som også er tannlege. Da han pensjonerte seg for alvor, flyttet ekteparet hjem til Norge, der han døde i Oslo 1992.