Edvard Ruud var en dyktig folkesanger og en engasjert og medrivende formidler av segner og kulturhistorisk tradisjonsstoff. Med sin høye musikalske kvalitet, sin dype forankring i folkelig nordnorsk musikktradisjon og sin entusiasme for nordnorsk kultur i sin alminnelighet ble han en viktig foregangsmann og inspirator for den kulturblomstringen som oppstod i Nord-Norge i 1970-årene.
Ruud vokste opp på gården Ytre Elgsnes ved Toppsundet nordvest for Harstad, i et miljø der sang- og fortelletradisjonen fortsatt var levende. Farfaren hadde kommet fra Kongsberg på midten av 1800-tallet, og faren kjøpte det gamle handelsstedet 1882. Unge Edvards interesse for nordnorsk folkemusikk og folkediktning våknet tidlig og ble styrket gjennom et år på Trondarnes folkehøgskole 1926–27. Noen ytterligere formell utdanning fikk han aldri. Han arbeidet en tid som postmann og dampskipsekspeditør, men da faren døde 1932, overtok Edvard gården og drev den inntil han overlot den til sønnen Tore 1974. Mot slutten av den annen verdenskrig var Ruud en tid ordfører i hjembygda, og han var medlem av det NS-innsatte landsstyret i Noregs ungdomslag 1943–45, men etter eget utsagn var han ikke medlem av NS. Etter krigen ble han idømt noen måneders fengsel.
I sine unge år kom Ruud i kontakt med den frilynte ungdomsrørsla, og gjennom mange år var han sterkt engasjert også på dette feltet. Allerede i ungdommen begynte han å samle viser, segner og eventyr, og i etterkrigstiden ble han etter hvert en skattet formidler av dette tradisjonsstoffet, først og fremst gjennom mange programmer i NRK, men også gjennom en mengde foredrag og kåserier over hele landet, i tillegg til bøker og plateinnspillinger. Han var en meget dyktig sanger og en like dyktig forteller, som med smittende entusiasme og innlevelse levendegjorde scener og personer i både segner og viser. 1968 sang han inn en LP-plate i serien Norsk Folkemusikk, med tittelen Båra ho bryter så vide. Viser og stubbar frå Nordland og Troms. 1980 utkom boken Det mørke landet. Nordnorske eventyr og segner. På samleplaten Folkemusikk fra Nord-Norge og Sameland (1995) er han representert med fire viser.
Det er først og fremst som tradisjonsbærer og tradisjonsformidler Edvard Ruud vil bli husket, men han hadde også en stor produksjon av egne dikt som han først gav ut i småhefter på eget forlag og deretter samlet i bokform og fikk utgitt i tre bind mot slutten av sitt liv – Tankar og ord frå landet i nord, Hav og himmel i Hålogaland og Dikt frå Elgsnes. Han var en ihuga nynorskmann, og i diktene viser han sterkt slektskap med nynorske salmediktere som Anders Hovden og Elias Blix.
I alle Ruuds arbeider er det en sterk religiøs tendens. Et av hans største løft var arbeidet med å få reist et kapell på Elgsnes, viet til minnet om grønlandsmisjonæren Hans Egede fra Harstad. Etter mange års innsamlingsarbeid stod kapellet endelig ferdig, men etter få år brant det ned, og Ruud måtte begynne oppbyggingen på nytt.
Fra 1974 var Edvard Ruud statsstipendiat, med særlig plikt til å samle inn gamle ord og uttrykk, fiskeméd, etc. For sitt utrettelige formidlingsarbeid mottok han flere priser, bl.a. Elias Blix-prisen 1980, Harstad Sparebanks kulturpris 1988 og Petter Dass-medaljen 1991.