Faktaboks

Diderich H. Lund
Diderich Hegermann Lund
Født
17. mars 1888, Kristiania
Død
29. januar 1986, Oslo
Virke
Ingeniør og uhjelpspioner
Familie
Foreldre: Oberstløytnant Ole Wilhelm Lund (1848–1915; se NBL1, bd. 8) og Louise Hegermann (1856–1914). Gift 1) 2.8.1919 med Daisy Vogt (24.6.1897–13.11.1985), datter av sendemann Benjamin Vogt (1863–1947) og Andrea Severine (“Daisy”) Heyerdahl (1864–1946), ekteskapet oppløst 1921; 2) 24.3.1923 med sanger Sigrid Emilie Helliesen (1892–1987; se Sigrid Helliesen Lund). Sønnesønn av Bernt Lund (1812–85), sønnedatters sønn av Diderich Hegermann (1763–1835); far til Bernt H. Lund (1924–).

Diderich H. Lund var som ingeniør og entreprenør med på viktige deler av norsk vannkraft- og jernbaneutbygging. Han var overbevist pasifist, fredsforkjemper og atommotstander og opptatt av sosial og økonomisk rettferdighet. Lund var leder for norsk utviklingshjelps pionerprosjekt i Kerela i India i 1950-årene.

Lunds far, farbror og farfar var alle ingeniøroffiserer, og etter examen artium 1906 gjennomførte han selv ingeniørstudier i Zürich 1906–10. Etter et par års praksis i Sveits kom han tilbake til Norge 1913 og tok i de neste 10 årene del i flere store vannkraft- og industriutbyggingsprosjekter, bl.a. i Glomfjord, Svelgen i Bremanger, Sunndalsøra og Aura, samt ved karbidfabrikken i Odda. 1921–26 var han ansatt i teknisk etat i daværende Aker kommune og var med på byggingen av Sognsvannsbanen og Østensjøbanen. 1925–26 bygde han fortøyingsmaster for luftskipet Norge på Ekeberg og på Svalbard og luftskipshall i Ny-Ålesund. Flere av disse prosjektene var pionerarbeid, hvor grensesprengende teknologi og metoder ble utprøvd.

Gjennom feltarbeidet fikk Lund verdifull erfaring når det gjaldt nærhet til arbeidsplassen og arbeidsprosessene, og han likte seg bedre i felten enn på kontorkrakken. Disse årene fikk også grunnleggende betydning for hans politiske og ideologiske utvikling; han ble sosialdemokrat. Han fattet interesse for Gandhis og Albert Schweitzers ideer, og under inntrykket av den første verdenskrig skrev han: “Jeg fikk et stadig sterkere inntrykk av det meningsløse og forbryteriske en krig representerer.” Han kom frem til et klart pasifistisk synspunkt som skulle følge ham hele livet.

1927–30 var Lund ansatt som anleggsjef ved Det norske Zinkkompani i Odda. Der fikk også hans radikale politiske synspunkter konkrete utslag; han stiftet Odda fredslag og ble snart et sentralt medlem av Norges fredsforening. 1930 gikk han i kompaniskap med Haakon Eeg-Henriksen og startet entreprenørfirmaet Haakon Eeg-Henriksen & Diderich Lund A/S, et samarbeid som skulle vare til 1952. Som entreprenør hadde Lund en drøm om å skape en sosialt tilfredsstillende bedrift som kunne bidra til å “utfolde hva den enkelte måtte ha av sunne personlige evner og krefter”.

Under den annen verdenskrig ble Diderich Lund med i den sivile motstandsbevegelsen, men han fortsatte også som entreprenør under prinsippet “minimal nytte for tyskerne, stor nytte for Norge”. Firmaet medvirket bl.a. i utbyggingen av Nordlands- og Sørlandsbanen. Januar 1944 måtte Lund flykte til Sverige, hvor han fikk arbeid for det norske Finansdepartementet. Fra juni 1944 var han i London som konsulent i Forsyningsdepartementet, der han arbeidet med å forberede gjenreisingen av næringslivet i Norge etter krigen. Januar 1945 drog Diderich Lund til Finnmark som representant for Gjenreisningsdepartementet; november samme år ble han sjef for Finnmarkskontoret i Harstad og hadde denne stillingen til 1947. Gjenreisningen i Finnmark ble utsatt for mye kritikk i pressen, kritikk som Lund mente var basert på manglende kunnskaper.

1952 ble Lund anmodet av regjeringen om å dra til FNs hovedkvarter for å diskutere organiseringen av en eventuell norsk utviklingshjelp. I forståelse med FN og den indiske regjeringen ble India valgt som vårt første samarbeidsland. India-hjelpen ble godkjent av Stortinget 1952, og Lund ble sjef for Norges første u-landsprosjekt: utvikling av fisket på Kerala-kysten. Ved siden av motorisering av småbåtfisket omfattet prosjektet båt- og motorverksted, isfabrikk, vannforsyning, rørfabrikk og helsestasjon for mor og barn. Det skulle etter hvert komme til å bidra vesentlig til moderniseringen av den indiske fiskerinæringen. Lund ledet prosjektet frem til september 1957.

1958–63 var Lund sekretær i Rådet for teknisk terminologi (RTT). I denne perioden var han også sterkt engasjert i fredsarbeid. Han var formann i Folkereisning mot Krig (FMK) 1950–52 og medlem av War Resisters' Internationals råd 1952–60. I slutten av 1950-årene introduserte han sammen med Johan Galtung fredskorpstanken i Norge. Lund var også formann i den norske nasjonalkommisjon for UNESCO og medlem av Norsk Utviklingshjelps representantskap. Som formann igjen i FMK 1961–63 var han sterkt med i diskusjonen om militærnekternes stilling i Norge, og han var blant “De tretten” som 1960 satte i gang den første av de store protestkampanjene i Norge mot atomvåpen.

Det siste store prosjektet Diderich Lund deltok i, var Kvekerhjelps Kabylia-prosjekt i Algerie 1963–70. Her stod han i spissen for utbygging av vannforsyningen til landsbyene og oppføring av flere skoler og en mor- og barnklinikk. Han bidrog også som megler i borgerkrigen i landet.

Verker

    Et utvalg

  • Arbeidsglede i maskinalderen, 1937
  • Tunnelutslag under vann. Et vanskelig punkt i vannbygningen, i TU nr. 41/1938
  • Resistance in Norway, London 1945
  • The revival of Northern Norway, i The Geographical Journal nr. 4–6/1947, s. 185–197
  • Travancoreprosjektet, i Statsøkonomisk Tidsskrift 1958, s. 29–40
  • Fra Norges fjell til fjerne kyster, erindringer, 1972

    Etterlatte papirer

  • Hvorfor og hvordan bør vi hjelpe industrifattige land?, upublisert manuskript, UBO

Kilder og litteratur

  • Lunds egne utgivelser (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1906, 1931, 1956
  • A. Akselsen: Fra Ofotbanens første anleggstid, 1948
  • S. H. Lund: Alltid underveis, 1981
  • H. Ø. Pharo: Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fiskeriprosjektets historie 1952–72,bd. 1: Perioden 1952–60,1986
  • J. Simensen: Norge møter den tredje verden 1952–1975,bd. 1 av Norsk utviklingshjelps historie,Bergen 2002