D. C. Danielssen var gjennom to mannsaldre på 1800-tallet den ledende kliniker og forsker på spedalskhet i Norge. Som preses ved Bergens Museum i mer enn 30 år spilte han en avgjørende rolle i utviklingen av forskningsmiljøet i Bergen, særlig innen naturvitenskapene.
Danielssen kom fra en svakt bemidlet bergensk håndverkerfamilie og begynte i apotekerlære knapt 13 år gammel, men måtte avbryte læretiden pga. langvarig sykdom. Etter halvannet års sykeleie begynte han ved selvstudium å forberede seg til preliminæreksamen ved universitetet (en slags avkortet examen artium) og leste bl.a. naturfag, ikke minst botanikk. 1835, samme år som han tok denne eksamen, ble han med professor M. N. Blytt på ekskursjoner i fjelltraktene i Sør-Norge. Ved tilbakekomsten til Christiania begynte han på det medisinske studium. Han tok ikke fullstendig eksamen, men ble 1838 examinatus medicinae (“norsk medisinsk eksamen”), en lavere tittel som formelt innskrenket hans virkefelt. Tiden skulle vise at det ble stort nok allikevel.
Som så mange leger med denne utdannelse ble Danielssen først militærlege, ved Akershusiske ridende Jegerkorps, der han var i noen måneder høsten 1838. Året etter var han i en kort periode distriktslege i Stavanger og Ryfylke, før han flyttet tilbake til Bergen, der han ble resten av sitt liv.
Allerede i Christiania-tiden hadde Danielssen fortsatt sine studier og kom i den forbindelse i kontakt med brigadelege Jens Johan Hjort (1798–1873; se NBL1, bd. 6), som var spesialist på hudsykdommer. Dette ble da også Danielssens arbeidsfelt. Foruten noen banale sykdommer ble også syfilis, radesyke og spedalskhet regnet som hudsykdommer, og datidens leger hadde vanskelig for å holde disse fra hverandre. Særlig radesyken var et problem, som gjorde diagnosen vanskelig; den ble senere avslørt som en form av syfilis. Men spedalskheten i sine forskjellige former var problematisk nok, og den ble ikke klart skilt fra andre sykdommer med lignende symptomer. Spedalskheten hadde vært middelaldersamfunnets svøpe, men var nå på avtagende – unntatt i Norge, der den nærmest økte, særlig i kystdistriktene.
Det ble derfor spedalskheten Danielssen kom til å arbeide med da han kom til Bergen. 1839–40 begynte han sine vitenskapelige undersøkelser ved St. Jørgens hospital, som var et klassisk spedalskhetshospital. Der fantes det et stort studiemateriale, og han hadde som sitt første mål å avgrense spedalskheten i forhold til de andre hudsykdommene den var forvekslet med. Dette gamle problem lyktes det den naturvitenskapelig trenede unge Danielssen å løse på forbløffende kort tid. 1843 ble han ansatt som hospitalets faste lege.
På denne tiden kom han også i kontakt med berglege (senere professor) Wilhelm Boeck, som hadde fått statsstipend for å studere spedalskhetsbekjempelse i utlandet og kom til Bergen 1840 for å forberede seg til reisen. Møtet mellom de to ble opptakten til et mangeårig fruktbart samarbeid, og allerede 1844 kunne Danielssen på internasjonale kongresser fremlegge resultater som med ett skaffet ham anseelse som en av tidens førende spesialister på spedalskhet. Denne ble ytterligere forsterket ved det store arbeidet Om Spedalskhed som de to utgav sammen, først på norsk 1847, og året etter på fransk. Billedheftet til boken var utgitt i Bergen året før med gruoppvekkende illustrasjoner tegnet av maleren J. L. Losting, som også illustrerte det store verket Samling af Iagttagelser om Hudens Sygdomme, som Danielssen og Boeck publiserte på norsk og fransk 1855–62. Den første av disse bøkene, som definerte spedalskhetens karakteristikk, var i lange tider grunnlaget for det medisinske arbeid med spedalskhet.
Sykdommens karakteristikk og forløp ble klarlagt ved disse arbeidene, men dens årsak forble dunkel. Det problemet ble først løst av Danielssens svigersønn, G. H. Armauer Hansen. Mange medisinere – også Danielssen – så på spedalskhet som arvelig, og betraktet iallfall ikke smitte som en viktig faktor. Det er forståelig; smittestoffer og smitteveier var den gang temmelig ukjente begreper, som først ble forstått en generasjon senere.
Gjennom sitt mangeårige virke som forsker og kliniker ble D. C. Danielssen grunnleggeren av den moderne spedalskhetsbekjempelse. I Bergen fikk han først flyttet de spedalske ut av det gamle, meget brøstfeldige St. Jørgens hospital til det nybygde Lungegårdens sykehus (1849), og senere, da dette ble for lite, til nok et stort, moderne sykehus som han fikk bygd 1857, Pleiestiftelsen for Spedalske Nr. 1 (nr. 2 og 3 ble aldri bygd). Danielssen var den selvskrevne overlege ved disse hospitalene, og vedblev hele sitt liv å være en – for ikke å si den – ledende forsker på spedalskhet.
Men hans virkefelt utvidet seg ganske snart. Allerede med en gang han kom tilbake til Bergen, tok han kontakt med det vitenskapelige miljø ved Bergens Museum, og ble 1850, da han var etablert som overlege ved Lungegårdshospitalet, valgt inn som “direktør” ved museet. Han hadde allerede orientert seg mot naturvitenskapelige studier i tillegg til sin legegjerning. Som student hadde han fulgt undervisningen i botanikk, nå ble det først og fremst zoologien han vendte seg mot.
Omkring 1840 gikk Bergens Museum over fra hovedsakelig å være en innsamlings- og utstillingsinstitusjon til å bli en forskningsinstitusjon, foreløpig ved ansettelse (1846) av en zoolog, Johan Koren, som konservator. Han var også opprinnelig militærlege. I samarbeidet med Koren fant Danielssen et nytt arbeidsfelt, der han raskt fikk en fremtredende posisjon – selv om han også fortsatte sitt arbeid med spedalskheten. Det siste arbeid på dette felt publiserte han 1892, to år før sin død, mens hans siste zoologiske arbeid ble publisert posthumt.
1839 var Michael Sars blitt sogneprest i Manger, der han i tillegg til sin prestegjerning tok opp studiet av havets fauna. Han kom aldri formelt til å tilhøre kretsen omkring Bergens Museum, men kontakten var selvfølgelig, og havets fauna ble også museumszoologenes arbeidsfelt. Sammen med Koren publiserte Danielssen et meget stort antall, til dels vektige avhandlinger om forskjellige grupper av marine organismer. Museets senere direktør Jørgen Brunchorst betonet dette samarbeidets betydning for begge: Danielssen var rask, sangvinsk og oppfarende, men ble dempet av Korens engstelige tilbakeholdenhet.
1876–78 deltok Danielssen selv som leder av den norske nordhavsekspedisjon, og han støttet også andre marine undersøkelser i nordlige farvann. Fridtjof Nansen, som var ansatt ved Bergens Museum fra 1885, stod høyt i Danielssens anseelse. Den gamle naturforsker var imidlertid meget kritisk til Nansens arktiske prosjekter, som han var redd for ville spolere en meget lovende karriere som zoolog; det gjorde de da også.
Ved museet ble Danielssen raskt leder av den naturvitenskapelige avdeling og 1864 preses for hele museet, en stilling han innehadde til sin død, idet dog Brunchorst (ansatt 1886) i et ganske uoverskyet samarbeid gradvis overtok Danielssens administrative gjøremål.
Ved Danielssens inntreden i museet holdt det ennå til i gamle og meget trange bygninger nede i byen. De var i lengden uhensiktsmessige for vitenskapelig arbeid, og ikke for gode som utstillingslokaler. Det måtte skaffes et nytt hus. Ved en nærmest akrobatisk sjonglering med kommunale og andre bevilgninger klarte Danielssen i 1850-årene nærmest å lure ut av myndighetene de nødvendige midler og tillatelser til å bygge et nytt museum på Rakkerhaugen litt utenfor datidens by. Den nye bygningen ble innviet 1867. Danielssen holdt innvielsestalen og la programmet for den vitenskapelige virksomhet som nærmest hadde vært umulig i de gamle og uhensiktsmessige lokaler, men som nå kunne utfolde seg.
Som Danielssen selv som ung hadde samarbeidet med langt eldre og berømte fagkolleger, gjorde han som preses unge vitenskapsmenn til sine venner, og klarte å forene selv så forskjellige personligheter som Brunchorst og Nansen. Da Brunchorst umiddelbart etter sin ansettelse ville starte en botanisk avdeling ved museet, gjorde han det med Danielssens fulle støtte.
Det var nærmest uunngåelig at D. C. Danielssen også skulle gå inn i politikken, både lokalt og på riksplan. Han var medlem av bystyret fra 1856 til sin død, og satt på Stortinget i flere perioder (1859–60, 1862–63, 1864 og 1871–76). Også som politiker gjorde han et godt og viktig arbeid, særlig i kultur- og helsesaker, men han spilte ikke en politisk rolle tilsvarende den medisinske og naturvitenskapelige. I Bergen var han dessuten aktivt engasjert i det lokale kulturliv, bl.a. som medstifter av (og senere mangeårig styreformann i) Det norske Theater og Selskabet til Videnskabelighedens Fremme, medstifter av Selskabet til de norske Fiskeriers Fremme og preses i Det nyttige Selskab.
Danielssen var hele sitt liv merket av den tuberkuløse hoftelidelse han pådrog seg i sin ungdom, og han ble også senere angrepet av lungetuberkulose, men overlevde. Derimot døde alle hans fire barn i ung alder, tre av dem av tuberkulose. Det er nesten utrolig at Danielssen, i tillegg til sitt arbeid og sine sykdommer, klarte å opprettholde en privat medisinsk praksis. Hans hest og lille vogn var et velkjent trekk i bybildet, og han beskrives som en glad og elskverdig selskapsmann.
Til tross for at han var ganske småvokst og dessuten merket av sykdommen, utstrålte han en utrolig autoritet både ved museet og i politikken. Det fortelles at ved en leilighet, da det utviklet seg til en meget farlig voldelig motsetning mellom to av museets ansatte, kom Danielssen tilfeldigvis forbi og gav ganske rolig den aggressive part beskjed om å legge vekk våpenet. “Javel, hr. overlege,” var svaret.
Etter som hans ry vokste både hjemme og i utlandet, ble Danielssen nærmest overøst med medlemskap i lærde selskaper. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1849 og av Videnskabsselskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1858, av Kgl. Vetenskaps-Societeten i Uppsala, Kgl. Vetenskaps-Akademien i Stockholm og en rekke andre akademier og selskaper, foruten æresdoktor ved universitetene i København og Lund. 1863 ble han utnevnt til ridder og 1885 til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden.
D. C. Danielssen var en ivrig forkjemper for likbrenning, som den gang var et kontroversielt emne, og krevde selv å bli kremert etter sin død, noe som forutsatte at liket måtte bringes til nærmeste krematorium – i Göteborg! Dit ble det da også ført med dampbåt av hans to nærmeste medarbeidere, Brunchorst og Armauer Hansen. Hans aske antas å ligge i sokkelen til den bysten av ham som 1886 ble stilt opp i Bergens Museums vestibyle.