Dagny Knutsen var en av våre betydeligste pianister på begynnelsen av 1900-tallet. Hun stod frem som en sterkt selvstendig kunstnerpersonlighet med en utradisjonell programprofil.
Dagny Knutsen vokste opp i Kristiania. Familien var musikalsk, faren en dyktig amatørpianist. Dagny fikk en solid skolering, først hos Anna Ølstad, senere hos Fridtjof Backer-Grøndahl. Deretter fulgte tre års studier ved musikkhøyskolen i Berlin, hvor hun avla eksamen 1914. Samme år debuterte hun i Kristiania med et krevende program, bl.a. Schumanns Symfoniske etyder. Et spill som “skummer over av ungt temperament”, dessuten “adskillig myndighed, endogtil egenrådighet”, skrev Aftenposten etter konserten. Disse egenskapene skulle – om enn i et mer avslepent uttrykk – kjennetegne Dagny Knutsens tolkninger også som moden kunstner.
1915 var hun igjen i Berlin for videre studier. Deretter søkte hun Statens reisestipend for unge kunstnere. Det åpnet for et opphold i Paris, hvor hun studerte med Alfred Cortot og Robert Lortat. Tilbake i Kristiania 1921 gav hun en konsert, der hun gjorde norsk publikum kjent med nyere fransk klavermusikk – Dukas, Fauré og Ravel.
Allerede i årene etter debuten hadde Dagny Knutsen plassert seg i første rekke av våre pianister – midt i et frodig, voksende musikkliv. I Kristiania og i landet for øvrig kunne publikum høre fremragende, ikke bare norske, men også utenlandske musikere.
Dagny Knutsen var svært etterspurt. Hun både akkompagnerte og spilte kammermusikk med berømtheter som cellisten Alexander Schuster og fiolinistene Toscha Seidel og Hugo Kollberg. Med hjemlige krefter som Leif Halvorsen og hans strykekvartett brøytet hun vei for nyere norsk musikk: Fartein Valens Fiolinsonate og Hjalmar Borgstrøms Klaverkvintett. 1916 vakte hun oppsikt da hun urfremførte Valens krevende Klaversonate op. 2, et verk som hun modig nok tok med seg på sine konserter rundt om i landet. Brev fra Dagny Knutsen til Fartein Valen viser at hun stod komponisten nær, både som venn og kunstnerkollega.
Nærmest hennes musikalske temperament lå de store romantikerne Grieg, Schubert og Brahms. På sitt repertoar med orkester hadde hun begge Brahms' klaverkonserter – for øvrig sjelden kost i norsk konsertliv på denne tiden.
Like myndig, impulsiv og temperamentsfull som hun var i sine tolkninger, like dristig var hun i valg av program. Mange mente hun var for eksklusiv, at hun stilte for store krav til publikum når hun f.eks. fremførte Aleksandr Skrjabins Konsert for klaver og orkester, og særlig Max Regers Bach-variasjoner. Likevel karakteriserer musikkanmelderne hennes tolkning av Regers veldige og detaljrike Konsert for klaver og orkester som en bragd, Tidens Tegn skrev 2.5.1923: “en fullblods kunstner som både teknisk og musikalsk behersker det svære stoff”.
1923 giftet hun seg med Sverre J. Kristensen, ingeniør og bestyrer av Engene sprengstoffabrikk i Hurum, og konsertvirksomheten avtok. 1930, etter et lengre opphold, var hun tilbake i konsertsalen med en strålende fremførelse av Brahms Klaverkonsert nr. 2. Enda en konsert gav hun 1932 – med tre av sine yndlingskomponister: Schubert, Brahms og Reger. Så trakk hun seg tilbake fra det offentlige konsertliv. Inntil 1951 hadde hun elever ved Musikkonservatoriet i Oslo.