Faktaboks

Dagmar Karin Sørbøe
Født
5. mai 1945, Neuenburg (nå Zetel), Niedersachsen, Tyskland
Virke
Lege og fysioterapeut
Familie
Foreldre: Sivilingeniør Odd Roar Sørbøe (1914–) og flyvertinne/interiørkonsulent Kari Lise-Lotte Haus (1920–). Samboer 1984–85 med bonde Tollef Lund (30.8.1950–), sønn av bonde Rolf Lund (1915–77) og sykepleier Kristine Marie Mjørud (1916–).
Dagmar Karin Sørbøe
Dagmar Karin Sørbøe
Av /NTB Scanpix ※.

Dagmar Karin Sørbøes sosiale engasjement og interesse for fredsskapende arbeid og kvinners rettigheter går som en rød tråd gjennom hennes virksomhet.

Hun vokste opp på Vettakollen i Oslo, og som elev ved Rudolf Steinerskolen ble hun påvirket av lærere som Jens Bjørneboe og Dan Lindholm. Hun tok examen artium ved Ris gymnas og Bjørknes privatskole. 1968 avsluttet hun fysioterapistudier i Göttingen i Tyskland og arbeidet deretter noen år som fysioterapeut i Sverige, Sveits og i Oslo. 1971 begynte hun å studere medisin og psykologi ved Christian-Albrechts-Universität i Kiel, Tyskland.

Etter prekliniske studier i Kiel fortsatte hun ved Universitetet i Oslo, hvor hun avla embetseksamen 1979. 1980–83 var hun assistentlege ved Kongsberg sykehus, Det norske Radiumhospital og Rikshospitalet og fra 1983 bydelslege i Oslo, siden 1986 for Marka-enheten i Oslo. Hun er også skolelege ved Skådalen kompetansesenter for hørselshemmede og ved Maridalen og Sørkedalen skoler. Hun er spesialist i allmennmedisin.

Med familiebånd til Tyskland ble krigens redsler tidlig en del av hennes bevissthet og vakte hennes engasjement for fredsarbeid. Som student deltok hun ivrig som politisk debattant, og under studiene i Kiel satt hun i ledelsen av universitetets Vietnam-komité. Ved siden av studiene jobbet hun for organisasjonen “Terre des Hommes” som fysioterapeut for krigsskadede barn fra Vietnam. I Oslo deltok hun aktivt blant nyfeministene. Som delegat til The International Tribunal on Crimes against Women i Brussel 1976 var hun med på å etablere Norges første krisesenter for mishandlede og voldtatte kvinner, Camilla-senteret i Oslo. Ordningen er i dag en del av vårt sosiale system, med en rekke krisesentre rundt om i landet.

Sørbøe kom tidlig med i Internasjonale Leger mot Atomkrig (International Physicians for the Prevention of Nuclear War, IPPNW) og ble valgt til visepresident i dens første eksekutivkomité 1983. Initiativtakerne lyktes i stor grad med å engasjere verdens leger, i løpet av en femårsperiode vokste medlemstallet til 135 000 i 40 land, derav 28 000 i USA og 60 000 i daværende Sovjetunionen. Som visepresident hadde Sørbøe ansvar for Vest-Europa og Canada og var organisasjonens representant i WHO. 1983 ble hun invitert til Moskva, hvor hun som første norske kvinne talte i Kreml for å orientere partiledelsen om legenes bekymring for en atomkrig. Hennes innsats bidrog til at Den Norske Nobelkomité ble oppmerksom på IPPNWs arbeid som brobygger mellom øst og vest. IPPNW ble tildelt Nobels fredspris 1985. Ved prisutdelingen leste Sørbøe den hippokratiske ed med et tillegg om at den ypperste form for bevaring av helse er å forebygge krig, særlig atomkrig, som er den største trussel mot menneskehetens liv og helse.

Dagmar K. Sørbøe forlot eksekutivkomiteen 1985 etter at hennes datter Nora Christine ble født, men fortsatte sitt engasjement. Både nasjonalt og internasjonalt har hun holdt en rekke foredrag og skrevet artikler om atomkrigens medisinske og biologiske konsekvenser. 1987 ble hun leder av Nordisk Forum for Sikkerhetspolitikk (FORUM), en skandinavisk gruppe som bl.a. har en atomfri sone i Skandinavia som sin målsetting.

Sørbøe er fortsatt med i IPPNW, men søker nå i sterkere grad å forene kampen mot krig og vold med kampen for kvinners rettigheter, særlig i internasjonal sammenheng. Hun er medlem av Den Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet og deltar i Women's Partnership for Peace in the Middle East. I desember 2003 besøkte hun Israel og Vestbredden for å studere virkningene av den israelske sikkerhetsmuren og fikk da anledning til å møte president Arafat.

“Marka-folkets huslege” er på hjemmebane kjent som en lege som har tid til å lytte, på tross av sitt internasjonale engasjement.

Kilder og litteratur

  • T. Løvskaar (red.): Hvem er hun?, 1989
  • Ø. Stenersen, I. Libæk og A. Sveen: Nobels Fredspris – Hundre år for fred. Prisvinnere 1901–2000, 2001