Faktaboks

Dagfinn Grønoset
Født
4. april 1920, Trysil, Hedmark
Død
28. januar 2008
Virke
Forfatter og journalist
Familie
Foreldre: Gårdbruker og skogeier Daniel Grønoset (1877–1955) og Minda Augusta Skogli (1978–1955). Gift 8.6.1957 med journalist og forfatter Rise Vestergaard (25.1.1930–), datter av gårdbruker Christian Vestergaard (1905–) og hustru Marie (1907–).
Dagfinn Grønoset
Dagfinn Grønoset
Av /NTB Scanpix ※.

Som forfatter av en rekke populære rapport- og dokumentarbøker trakk Dagfinn Grønoset veksler på sin lange erfaring som journalist i en lokalavis. Han skriver enkelt, konkret og levende, og i sine beste bøker skildrer han menneskeskjebner på en innlevd måte og med blikk for det typiske og anskuelige. Særlig kjent er han for biografien Anna i ødemarka, en av 1970-årenes største boksuksesser.

Grønoset vokste opp i et typisk norsk bondemiljø med sterke tradisjoner og nær tilknytning til skog og mark. Selv ønsket han å bli journalist, men også etter at han 19 år gammel ble ansatt i elverumsavisen Østlendingen, bevarte han kontakten til sitt oppvekstmiljø. Et flertall av bøkene hans vitner da også om nær tilknytning til bygdemiljø og bygdeverdier. Han var ansatt i avisen frem til 1974, fra 1959 som redaksjonssekretær, og kjent under pennenavnet “Gløtten”. Senere ble han forfatter på heltid. Da hadde han allerede i over 20 år med betydelig fremgang kombinert yrket som journalist med et virke som forfatter.

Han debuterte 1952 med Vandring i villmark, der han skildret naturen i Finnskog- og Femund-traktene med utgangspunkt i egne opplevelser som flittig turgjenger. I årene som fulgte gav han ut en rekke bøker om natur og mennesker i grenseområdene mot Sverige, bl.a. Finnskog og trollskap, Nitahå-Jussi, Finnskogenes siste vandrer og Villmarksfolk. Bøkene inngår i en lang tradisjon der det enkle og naturnære liv på landet stilles i positiv kontrast til en moderne, urban tilværelse. I samme periode gav han ut en biografi om den populære skiløperkongen og sambygdningen Hallgeir Brenden, samt et par reiseskildringer, bl.a. Bella Capri. Han opparbeidet seg straks en betydelig leserkrets med opplagstall opp mot 10 000 for hver enkelt bok.

Etter et opphold på 7 år gav han 1970 ut reportasjeboken Folk fra skogene, der han tegnet et portrett av en rekke “hverdagshelter” fra hjemtraktene. En av disse ble hovedperson i hans neste bok, Anna i ødemarka (1972), en biografi om en anonym hverdagssliter som vokste opp i fattigdom og hadde slitt og strevet for seg og sine gjennom et langt liv på en liten ødegård i Finnskogene, i kamp mot en karrig og gjenstridig natur og til tider med livet som innsats. Men Anna hadde også vært avhengig av naturen for å kunne overleve. Både hovedpersonen og hennes forhold til naturen blir i tråd med dette fremstilt på en dobbelt måte, som gjenstand for romantisk-nostalgisk heroisering og som eksempel på en tilværelse som både forfatter og lesere kan prise seg lykkelig over at de slipper unna. Boken bygger på samtaler med hovedpersonen, som er gjenstand for uforstilt beundring fra forfatterens side. Anna får status av helt, og hensikten er åpenbart å oppvurdere livet og gjerningen til vanlige mennesker i utkant-Norge i en tid da utviklingen er i ferd med å løpe fra typer som Anna.

Det ideologiske budskapet var nært knyttet til de sterke populistiske strømningene i 1970-årene. Boken appellerte til store leserskarer og ble gjenstand for stor medieoppmerksomhet, med helsides oppslag i avisene, opplesning i radio og egne fjernsynsprogrammer. Den ble også en av tiårets store bestselgere, med et opplag på 125 000 i utgivelsesåret og et totalsalg på rundt 160 000. Den vant også gjenklang i utlandet og ble raskt oversatt til flere andre språk, etter hvert i alt 17. Boken gav dessuten støtet til flere biografier av samme type, og Grønoset fulgte selv opp med flere utgivelser i samme gate, først Tater-Milla, Stor-Johans datter, senere Barnet Gud glemte og Gunhild fra skogene. Den formidable suksessen med Anna i ødemarka gjentok seg ikke, men særlig de to første solgte godt, med opplag på henimot 50 000 og plasseringer øverst på bestselgerlistene.

Utover i 1980-årene utviklet det seg et klima som synes å ha vært mindre gunstig for populære biografier av denne kategorien, men Grønoset beholdt sin popularitet hos det brede publikum, selv om salgstallene ble lavere for hans senere utgivelser. Etter Gunhild fra skogene vendte han i hovedsak tilbake til de motivene og sjangrene han dyrket i 1950-årene, der skildringer av natur og miljø dominerer på bekostning av portretter av enkeltmennesker, bl.a. i Finnskogens folk og Det rotfaste folket.

Dagfinn Grønoset var aktiv i det kommunale liv og satt bl.a. som medlem av kulturstyret, bibliotekstyret og kinostyret i Elverum. For sitt journalist- og forfattervirke mottok han en rekke priser og hedersbevisninger av så vel litterær som allmennkulturell art – Bondepresselagets æresmedalje, Hedmark fylkes kulturpris, Trysil kommunes hederspris og forfatterpris, Elverum kommunes kulturpris, Østerdalen Turistforenings ærespris, Finnskogprisen og Trysil Fløterlags hederspris. Han er utnevnt til æresborger av Elverum og Kongsvinger og æresmedlem i Hedmark Forfatterlag og Østerdalen Turistforening. 1980 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull. 1986 ble det reist en byste av ham i Elverum, og fra 1995 står en kopi av denne i Trysil.

Verker

  • Vandring i villmark, 1952 (ny utg. 1981)
  • Finnskog og trollskap, 1953
  • Gull i sporet, 1956
  • Dagfinn Grønoset forteller om Nitahå-Jussi, Finnskogenes siste vandrer, 1957
  • Villmarksfolk, 1959
  • Med kong Olav mot nord, 1959
  • Langs bygdevegen (sm.m. V. Sandbeck), 1960
  • I Vinjes fotspor, 1960
  • Bella Capri, 1961
  • Med stang og børse. Et raskt opptog fra jeger- og fiskerliv i Hedmark fra gammel og ny tid (red. sm.m. O. Bleken Rud), 1963
  • Våler i vekst (til Våler Sparebanks 100-årsjubileum), 1963
  • Folk fra skogene, 1970
  • Anna i ødemarka, 1972
  • Tater-Milla, Stor-Johans datter, 1974
  • Femundsmarka og Sølentraktene (sm.m. R. Frislid og P. Hohle), 1979
  • Barnet Gud glemte, 1979
  • Gunhild fra skogene, 1982
  • Dalene i øst, 1983
  • Furer i fedrelandet, 1984
  • Finnskogens folk, 1985
  • Villmark og vinløv, 1988
  • Det rotfaste folket, 1990
  • Hurra for livet!, 1991
  • Jø, så fyse! En bok om Kjell Aukrust (sm.m. A. Hagen, I. Hoel og R. Høiland), 1992
  • Viser ved veien, 1994

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra familien
  • div. avis- og radiointervjuer
  • G. Hjorthol: “Røyndom og myte i den populære biografien. Dagfinn Grønoset: Anna i ødemarka”, i Norsk Litterær Årbok 1981
  • S. R. Gjems og J. Stubberud (red.): Gluggsol over grendene. Dagfinn Grønoset 80 år, Namnå 2000

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste (bronse) av Skule Waksvik, 1986; Elvarheim-parken, Elverum (kopi utenfor Trysil folkebibliotek 1995)