Conrad Svendsen gjorde en pionerinnsats for Norges døve og gjorde Norge til et foregangsland i døvesaken. Han var den første prest for døve i Norden og opprettet Hjemmet for Døve på Nordstrand i Oslo, en institusjon som i første omgang skulle ta seg av “forsømte, uopplyste døvstumme” fra hele landet, men som etter hvert utvidet sin virksomhet til å omfatte døve i alle aldre med tilleggshandikap (i dag Stiftelsen Signo).
Da Svendsen var 7 år gammel, flyttet familien til Ålesund. Han tok examen artium 1881 og begynte å studere teologi. Høsten 1883 fikk han imidlertid tilbud om å begynne som lærer ved Fredrik Glad Balchens døveskole, Christiania Døvstumme-Institut. Tanken var å fullføre studiene ved siden av lærergjerningen, men arbeidet i døveskolen krevde sin mann fullt ut. For å dyktiggjøre seg i arbeidet drog Svendsen med stipend for å studere døveundervisningen i Danmark, Tyskland, Sveits, Italia og Frankrike. Fra 1884 var han førstelærer hos Balchen, men allerede 1886 skiftet han arbeidsplass og ble førstelærer på Fru Rosings Taleskole for Døvstumme, som praktiserte talemetoden “renere”.
Svendsen følte likevel prestegjerningen som sitt egentlige kall, og da de døve i hovedstaden begynte å holde private andakter, fant han snart sin plass i dette miljøet, og Balchen åpnet for andakter på sin skole. Da døveforeningen fikk lokaler mer sentralt, flyttet andaktene dit, og døveforeningen satte i gang arbeidet for å få Svendsen ordinert som prest for døve. Til tross for at han ikke hadde fullført sitt teologiske studium, ble han 1893 ordinert til prest for de døve i Kristiania og 1895 til prest for Norges døve i full stilling, med hele landet som arbeidsfelt.
Nå begynte en intens reisevirksomhet for å besøke de mange døve rundt i landet som ikke hadde hørt Guds ord siden de var blitt konfirmert opptil 65 år tidligere. På disse reisene fant han også mange som ikke hadde gått på skole, og som levde i stor nød og uvitenhet. I samarbeid med Indremisjonsselskapet satte han i gang innsamling til et hjem for døve. Det var akutt behov for å gi kristendomsundervisning, så de forsømte og uvitende ikke skulle “dø som hedninger”, som det het.
Hjemmet for Døve på Nordstrand i daværende Aker ble tatt i bruk 1898, og her fikk kull etter kull av gamle døve analfabeter den mest elementære kristendomsopplæring og ble konfirmert. De fleste ble så sendt hjem igjen, men mange var så forkomne at de ble boende på hjemmet, og antallet fastboende økte. 1931 ble Sukke gård i Andebu kjøpt som en ny avdeling av Hjemmet for Døve. En egen jordbruksskole for døve ble drevet på Freberg i Sandar 1903–27.
På sine reiser la Conrad Svendsen stor vekt på å samle de døve, og under denne virksomheten tok han initiativ til opprettelse av flere døveforeninger. Som initiativtaker sørget han for at de fikk et kristelig formål. Han var dessuten fanebærer for avholdssaken.
En enkelt mann kunne i liten grad betjene hele landet. For å bedre situasjonen overtok Svendsen det bladet som de døve i Kristiania hadde startet 1890, Journal for Døve. Han gjorde det til menighetsblad for hele landet og endret navnet til De Døves Blad. Gjennom bladet kunne han på en måte holde kontinuerlig kontakt med sin sterkt spredte menighet. Han utgav også andaktsbøker med et språk som et stykke på vei var tilpasset døve.
Conrad Svendsen var en ualminnelig sterk personlighet, som fikk stor innflytelse, spesielt på utviklingen av den geistlige betjening av døve både her og i våre naboland. Virksomheten ved Hjemmet for Døve og de andre institusjonene han skapte, videreføres i dag (2004) i Stiftelsen Signo. En avdeling i Oslo fikk navnet Conrad Svendsen Senter.