Chrix Dahl var en sentral skikkelse i norsk kunstliv i tiårene etter siste verdenskrig. Som utøvende kunstner var han fortrinnsvis virksom som tegner og grafiker. Innen begge felt var han tro mot fagenes klassiske tradisjoner, samtidig som hans uttrykksform har et umiskjennelig personlig preg. Ved siden av sitt kunstneriske virke markerte seg som overlærer (1946–74) ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskoles Radérklasse. Dertil nedla han i mange år et verdifullt arbeid for sin stand og sitt fag gjennom en rekke verv.
Dahl var utdannet maler og grafiker fra SHKS 1924–25, Statens Kunstakademi 1925–27, Radérklassen 1929–32. I tråd med den tradisjonelle kunstnerutdannelsen foretok han studiereiser til utlandet, hvorav Italia-oppholdene var spesielt grunnleggende, så vel personlig som kunstnerisk.
Dahl debuterte hos Blomqvist i Oslo 1930. Etter ytterligere to utstillinger sluttet han å vise malerier, men han la aldri pensel og palett helt bort. Som tegner var han spesielt opptatt av illustrasjoner, et virkefelt han kombinerte med sin interesse for bokens totale utforming. Pennen var hans foretrukne redskap. I hans første bokarbeider var tegnestilen preget av en loddrett strømmende penneføring. Sitt definitive gjennombrudd som illustratør og bokkunstner fikk Dahl med Voltaires Candide eller optimismen (1946), som er blitt stående som en klassiker i norsk bokkunst. Her er strekføringen ledigere, basert på en virkningsfull kombinasjon av enkle omriss og så vel åpne som tette skraveringer, en tegnestil som han senere i hovedtrekk holdt seg til. Kunstnerens sans for den poengterte fortelling, og hans evne til å formulere denne gjennom treffende personkarakteristikker, er fremtredende trekk. I sin frie tegnekunst var Dahl også opptatt av landskap, som han skildret med artistisk letthet, fortrinnsvis i akvarell, ofte i kombinasjon med penn.
Chrix Dahls grafiske verk omfatter ca. 137 raderinger og 28 litografier. Han var spesielt opptatt av dyptrykkteknikker og var tidlig fortrolig med den frie radérkunsts tradisjoner og aktuelle tendenser. Italiensk folkeliv var, særlig i de første 10–15 årene, hans foretrukne motivkrets: tiggere, sigøynere, gjøglere og sirkustrupper, eller håndverkere, handlende og husmødre, i den daglige dont, i verkstedet, på gaten, markedet eller i gårdsrommet. Utpreget tegnerisk figurfremstilling, med vekt på uttrykksfulle stillingsmotiver og detaljer, kombinert med en malerisk og stemningsbærende scenesetting er karakteristisk.
Etter den annen verdenskrig fant det sted et visst stilskille. I tråd med de generelle tendenser i tiden begynte Dahl å anvende større formater og friere uttrykksformer. Dels benyttet han dynamiske strek- og flatevirkninger, dels en lett, livlig og vârt aksentuert strekføring. Innen den sistnevte stilen dominerte fremstillinger av landskap, fortrinnsvis hentet fra de nære omgivelser. Dessuten var dyr, særlig dem Dahl hadde sett i dyrehaven i København, hyppig benyttede motiv i 1950- til 1970-årene.
Dahls tegnede verker er meget tallrike, og sentrale deler er godt kjent gjennom de mange bøkene han har illustrert. Til tross for at han var aktiv som grafiker i mange år, og hans produksjon verken var sporadisk eller liten, var hans grafikk relativt lite synlig i samtiden. Først mot slutten av hans karriere ble den vist i noen bredde, og da i et retrospektivt perspektiv. Han var imidlertid høyt anskrevet både blant kolleger og fagfolk forøvrig. Han er fyldig representert i Nasjonalgalleriet.
Gjennom sin mangeårige gjerning som leder av Radérklassen bidrog Chrix Dahl til den oppblomstring som fant sted i norsk grafikk i 1950- til 1970-årene.
Dahl vokste opp i Vestre Aker (på nabotomten til det som senere ble Edvard Munchs Ekely) og ble boende i sine foreldres hage resten av livet. Kun Italia og Danmark, hans kones hjemland, kunne lokke ham bort derfra.
Chrix Dahls virkemidler var aldri prangende; hans kunst er like sober og kultivert som han selv var. Men han manglet ikke engasjement. Livet igjennom var han intenst opptatt av så vel faglige som allmennkulturelle tema.
Chrix Dahl og hans kone Ellen testamenterte deler av sitt bo til et stipendlegat for norske billedkunstnere.