Faktaboks

Christian Wriedt
Født
5. august 1883, Drammen, Buskerud
Død
6. september 1929, Oslo
Virke
Husdyrforsker
Familie
Foreldre: Bryggerieier Gustav Meyn Wriedt (1855–1907) og Eleonore (“Nora”) Josine Holm (1859–1922). Ugift.

Christian Wriedt var en nøkkelfigur i utviklingen av norsk husdyravl. Gjennom sitt virke som statskonsulent i arvelighetslære, kåringsmann, organisator, forsker og debattant beredte han grunnen for omleggingen av feavlen i Norge.

Wriedt vokste opp i Drammen. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole 1906 gikk han på jordbruksavdelingen ved Norges Landbrukshøgskole på Ås og tok eksamen der 1909. Året etter gjennomførte han videre studier ved landbrukshøyskolen i Bonn i Tyskland og tok eksamen som Tierzuchtinspektor. Etter et kort mellomspill som gårdbruker i Gudbrandsdalen var Wriedt fra 1912 statsstipendiat, noe som gav ham rikelige muligheter til å sette seg inn i den rivende utviklingen i husdyravlen og arvelighetsforskningen i en rekke land. Spesielt viktig ble oppholdet i USA 1915–16, der Wriedt blant annet besøkte laboratoriet til arvelighetsforskeren og senere nobelprisvinner i medisin, Thomas H. Morgan ved Columbia University i New York.

Han kom hjem med den nyomvendtes glød for de mendelske arvelover og eksperimentell arvelighetsforskning. Kjennskapet til arvelovene og deres praktiske konsekvenser ville ifølge Wriedt revolusjonere husdyravlen, ved at den gikk over fra å være en “næringsgren grunnlagt på teorier oppbygget på erfaringer og formodninger”, til å bli en næringsdrift tuftet på “eksakt videnskapelig grunnlag”. 1917 ble han utnevnt til Norges første statskonsulent i arvelære, en stilling han beholdt til sin død 12 år senere.

Wriedt var en engasjert observatør på fesjå og var viden kjent for sin hukommelse når det gjaldt de forskjellige dyr han hadde sett. Hans virke inkluderte også opplysnings- og agitasjonsvirksomhet mot gjeldende avlspraksis, og “her tok han fatt med den energi og hensynsløshet som var nødvendig”, som en av hans venner uttrykte det.

Wriedt fikk trykt i alt 217 faglige arbeider og startet et eget tidsskrift ved siden av en utstrakt foredrags- og møtevirksomhet. Den i samtiden omdiskuterte teorien om arv av tilegnede egenskaper avfeide han med henvisning til at kromosomene var identifisert som arvens bærere. Det var ifølge Wriedt “i høi grad usannsynlig at så lite inngripende innvirkninger som fôring, pleie og dressur kan forandre kromosomenes arvefaktorer”.

Wriedts kritikk rettet seg primært mot den hevdvunne praksisen/teorien for husdyravl i Norge, nemlig stedegenhetslæren. Kritikken mot denne læren og den praksis den avfødte, hadde to hovedpunkter: For det første kunne man ikke slutte seg til verdien av en ku eller en okse fra ytre egenskaper som farge og hornstilling, slik det var vanlig ved utstillingsbedømmelsen på den tiden. “Vi står [...] for storfeets vedkommende praktisk talt uten noget hjelpemiddel til ved ytre bedømmelse å slutte oss til dyrenes yde-evne med hensyn til melkeproduksjon. Det eneste grunnlag blir, hvad dyrene virkelig har ydet,” skrev han i boken Arvelæren og den økonomiske husdyravl, som ble oversatt til flere språk. Han kunne dessuten påpeke at forsøkene på å utradere visse egenskaper fra rasen ved avliving eller utelukking av utypiske dyr uansett ville være fåfengte: Det var jo ikke mulig å renske ut de recessive anleggene.

Wriedts andre ankepunkt gjaldt metoden for å bedømme arveegenskapene til de enkelte kyr. Det var etablert en omfattende praksis rundt stambøkene, der storfeets slektshistorie var opptegnet. Bøndene og deres konsulenter trakk slutninger om dyrets anleggspreg ut fra kjennskap til dets forfedre. Dette var i og for seg riktig, men gav ikke stor sikkerhet for hvilke egenskaper et bestemt dyr virkelig hadde arvet fra foreldrene. I stedet burde man vurdere avkommet til de enkelte okser, og ikke bare avstamningen og individet selv.

Christian Wriedts virke i husdyravlen hadde visse fellestrekk med samtidens fremste medisinske genetiker Otto Lous Mohrs arbeider. Begge formulerte en grunnleggende kritikk av raseforedlingsprogrammer med henvisning til Mendel og Morgan-skolens eksperimenter. De gjennomførte også egne forsøk med modellorganismer innenfor den klassisk genetiske tradisjonen, og de så det som en viktig oppgave å identifisere enkeltgensykdommer som gav dødelig utfall. Wriedt og Mohr diagnostiserte i samarbeid navlebrokk som en ufullstendig dominant lidelse, og det ble på grunnlag av dette bestemt at svineavlsstasjoner ikke måtte avhende griser fra kull der navlebrokk hadde forekommet.

Å komme med klare anbefalinger for organisering av avlen var imidlertid mer komplisert, i og med at viktige egenskaper som melkemengde ikke var bestemt av ett enkelt gen. Mens Mohr kunne argumentere for bedre fenotyper gjennom økt selvbestemmelse over reproduksjonen, var denne muligheten ikke til stede i husdyravlen. 1923 engasjerte Wriedt seg i stedet i dannelsen av en ny avlsorganisasjon som brøt med stedegenhetsavlen og dermed stod utenfor den statlig organiserte avlen. Norsk Avlsforening for Hornet Slettefe åpnet for registrering av ayrshirefe, hollenderfe og korthornet fe med det siktemål å kombinere høy melkeavdrått med kraftig og kjøttsatt kroppsbygning. En husdyrrase kunne godt benyttes i en annen region enn den som den var fremkommet i. Wriedt skulle i egenskap av foreningens kåringsmann sikre at de indre egenskaper ble best mulig utviklet.

Men Wriedt døde allerede 1929, bare 46 år gammel, før hans store kampsak om omlegging av feavlen fikk fullstendig gjennomslag. “Trofast vil også venner bevare minnet om ham der måtte bort fra sitt arbeide så tidlig,” skrev botanikeren Oscar Hagem i Naturen, “nettopp som motstanden var overvunnet og opbygningen av det nye for alvor begynt.”

Verker

    Et utvalg

  • Slegtskapsavlen hos det store hvite engelske svin, 1915
  • A new type of hereditary bradchyphalany in man (sm.m. O. Lous Mohr), Washington, D.C. 1919
  • red. Norsk Husdyravl, 1919–20
  • Hingstelinjer i østlandshesten, 1918 (2. utg. 1923)
  • Arvelæren og den økonomiske husdyravl, 1926 (tysk utg. Berlin 1927, finsk utg. Borgå 1928, russisk utg. Leningrad s.å., engelsk utg. London 1930)
  • Biologische Essays über Pferdezucht und Pferderassen, Berlin 1929

Kilder og litteratur

  • O. Hagem: “Statkonsulent Chr. Wriedt”, i Naturen 1927, s. 316–318
  • Stud. 1906, 1931
  • Statskonsulent Christian Wriedt. Et minneskrift, Skien 1954
  • S. Berge: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • slektsopplysninger på Internett (www.holwech.com/598.htm)