Christian Leth var prest i Sandar i fire år, og sporene etter hans pietistiske forkynnelse var merkbare i flere generasjoner. 35 år gammel ble han utnevnt til professor ved universitetet i København. I en stor artikkel om ham i et dansk tidsskrift 1980 blir han kalt “professoren som ble taus”. Spørsmålet er om han ble taus fordi han ble plassert over sitt kompetansenivå, eller om “tausheten” kan ha hatt andre årsaker.
Leth kom fra en gammel prestefamilie. Faren var sogneprest i Store Hedinge; farfaren Hans Sørensen Leth var kongelig konfessionarius i København og dermed en av de mest fremtredende danske geistlige i sin tid. Faren døde da Christian var 12 år gammel, men hans etterfølger Bagge Nielsen giftet seg med enken og tok seg av guttens utdannelse. Han ble sendt til Frederiksborg lærde skole og ble student derfra 1719. En av hans nære venner fra skolen ble student samtidig, nemlig Henrik Gerner, den senere stiftsprost i København. De knyttet vennskapsbånd som varte livet ut.
Leth ble immatrikulert ved universitetet i København 1719 og tok teologisk eksamen 1726. Han spesialiserte seg tidlig i semittisk filologi, og han var ivrig til å disputere; flere av hans disputaser ble trykt. Likevel valgte han ikke en vitenskapelig løpebane, men arbeidet isteden som huslærer i flere adelige familier, sist hos greve Ferdinand Anton Danneskjold-Laurvig, der han bl.a. underviste grevens sønn, den senere så beryktede Christian Conrad Danneskiold-Laurvig.
1732 ble Henrik Gerner kalt til sogneprest i Våle i nabogrevskapet Jarlsberg, og samme år ble Leth kalt til sogneprest i Sandeherred (Sandar, nå Sandefjord). De to unge sogneprestene var begge pietister, og dette preget deres forkynnelse og øvrige arbeid. Samtidige kilder forteller at det ble en betydelig åndelig bevegelse både i deres egne menigheter og i nabomenighetene. Kirkesøkningen økte kraftig, og mange søkte sjelesorg. Folkelivet fikk et nytt og pietistisk preg. Skal vi tro kildene, så forsvant både søndagsgjestebudene og mange andre fornøyelser. Selv om Leth bare satt i sitt embete i fire år, fortsatte bevegelsen. Den kunne merkes da Hans Nielsen Hauge kom dit flere generasjoner senere.
Uten å ha søkt og uten noe forvarsel ble Leth våren 1736 av kong Christian 6 kalt til sogneprest ved Trinitatis menighet i København og til ekstraordinær professor i kateketikk ved universitetet. Kongen var orientert om bevegelsen i Sandeherred og ønsket en lignende virksomhet i hovedstaden. Først og fremst trengte kongen en motvekt mot pietismens motstandere ved det teologiske fakultet, særlig professor Wøldike. Fakultetet hadde bl.a. fått Erik Pontoppidan d.y.s nyskrevne lærebok for konfirmasjons- og skoleundervisningen (“Pontoppidans Forklaring”) til gjennomsyn og godkjenning. Leth godkjente boken, noe Wøldike neppe ville gjort.
Christian Leth holdt ikke offentlige forelesninger. Han hadde sin prekestol. Som professor var det hans hovedoppgave å utdanne uordinerte kateketer som ble ansatt i de større byene, der de fikk stor betydning for folkeopplysningen og for den pietistiske bevegelse. Når det påpekes at Leth “ble taus” da han ble professor, er det en sannhet med modifikasjoner. Som prest var han kjent som “en alvorlig og nidkjær Herrens tjener”. Nettopp for en pietistisk prest tok menighetstjenesten med forkynnelse og sjelesorg mye tid og krefter. Tross sykdom stod han på. Dessuten gav han anonymt ut en rekke oppbyggelige skrifter, hovedsakelig oversettelser av tyske pietistiske teologers arbeider.