Christian Hartmann – “Kiss” blant familie og venner – var en meget produktiv komponist. Hans lange verkliste inneholder mest enkle, melodiske sanger og viser, men også orkesterverker av noe tyngre karakter. I ettertid huskes han best for sitt samarbeid med Thorbjørn Egner.
Hartmann vokste opp på Hartmanns pensjonatskole i Asker, som faren hadde grunnlagt 1899. Han var allerede i barneårene en utpreget drømmer og romantiker, og han begynte tidlig å lete seg frem på pianoet mens han drømte om en stor fremtid innen musikken. Hans far, skolebestyreren, så imidlertid for seg en helt annen karriere for sønnen. Bankvesenet ville være langt mer attraktivt, og det oppstod heftige kontroverser mellom far og sønn. Da Christian Hartmann i 18-årsalderen ville lære seg klaverspill hos Erling Westher, nektet faren først å betale for undervisningen. Ved morens inngripen fikk imidlertid “Kiss” sin vilje, på den betingelse at han gjennomførte en merkantil utdanning, og han tok eksamen ved Oslo Handelsgymnasium.
Samtidig med undervisningen hos Westher studerte Hartmann teori hos Fartein Valen 1928–29. Valens innflytelse var neppe merkbar, for fra 1930 skrev Hartmann slagere, bl.a. Monte Carlo og En sommerkveld på fjorden, begge med tekst av Otto Carlmar. 1933–35 studerte han klaver med Inge Rolf Ringnes og teori med Reidar Brehmer.
Christian Hartmann samarbeidet opp gjennom årene med en rekke tekstforfattere, bl.a. visedikterne Alf Prøysen, Marie Takvam, Ragnhild Knagenhjelm, Finn Bø, Gunnar Kaspersen og Vidar Sandbeck. Han har dessuten tonesatt dikt av Knut Hamsun, Nordahl Grieg, Herman Wildenvey, Einar Skjæraasen og Inger Hagerup.
I etterkrigstiden ble Hartmann særlig kjent for sine barneviser. Spesielt samarbeidet med Thorbjørn Egner bar frukter og resulterte bl.a. i melodiene til flere opplesningsserier i NRKs Barnetimen for de minste – Ole Brumm (1952), Doktor Dyregod (1954) og Karius og Baktus (1954). Til Dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) delte Egner og Hartmann på å lage melodier. Hartmann hadde etter hvert lært seg orkestrering, så fra 1946 skrev han også musikk til filmer. Den første var Finn Bø og Titus Vibe-Müllers To liv, den siste Per Høsts Same-Jakki. Som filmkomponist ble han etter hvert fortrengt av ekteparet Gunnar og Maj Sønstevold og Egil Monn-Iversen.
For Kringkastingsorkestret har Hartmann skrevet flere verk, de fleste også innspilt på plate. Kvaliteten på instrumenteringen er vekslende: I Valse Caprice fra 1970 pendler han mellom litt impresjonisme og light music, i den populære Høstvise er instrumentasjonen meget bra.
Hartmann ble medlem av TONO 1930 og var styremedlem der 1968–81 og medlem av TONOs vurderingsutvalg 1972–77. Fra 1937 var han medlem av den nystiftede Norsk Slagerkomponistforening (fra 1949 TONOs Populærkomponister) og styremedlem 1958–59. Etter et nytt navneskifte (til Foreningen Norske Underholdningskomponister) 1964 var han nestformann frem til 1983 og deretter styremedlem i den restrukturerte organisasjonen Norske Populærautorer (NOPA) til sin død.