Carl Gustav Fleischer ble født i Bjørnør, dagens Roan, i Sør-Trøndelag i 1883. Fleischers far, sogneprest Carl Edvard Fleischer, omkom på en tjenestereise da sønnen var bare to år gammel, og moren flyttet med de to sønnene – den senere teolog og biskop i Bjørgvin Andreas Fleischer (1878–1957) og Carl Gustav – til Trondheim og senere til Kristiania. I hovedstaden begynte Fleischer på en militær utdannelse. Han tok Krigsskolens øverste avdeling i 1905 og ble offiser. I 1907 fullførte han Den militære høyskole.
Fleischer utmerket seg tidlig som offiser. Han tjenestegjorde fra 1909 til 1933 i flere stillinger i Generalstaben. Han ble tatt opp som aspirant i generalstaben i 1909 og avla generalstabseksamen i 1913. Deretter tjenestegjorde han som adjoint i generalstaben frem til 1919. I perioden 1919–1924 var han stabssjef ved 6. divisjon i Harstad, hvor han fikk sine første erfaringer med den landsdelen som skulle få en helt spesiell plass i hans liv.
Fleischer vendte tilbake til generalstaben i 1924 og arbeidet i mobiliseringsavdelingen til 1926. Deretter var han kompanisjef i Garden til 1929, avdelingssjef i generalstaben (mobiliseringsavdelingen) i 1931–1933 og tjenestegjorde i kommanderende generals adjutantstab et års tid frem til han høsten 1934 ble utnevnt til oberst og sjef for Sør-Hålogaland Infanteriregiment nr. 14. Denne stillingen hadde han til 1939 da han ble utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon.
I tillegg til sine militære stillinger underviste Fleischer i generalstabstjeneste, taktikk og anvendt krigskunst ved Den militære høyskole i årene 1929–1935 og var redaktør for Norsk Militært Tidsskrift i 1933–1934. Han tjenestegjorde også en kortere periode ved et fransk infanteriregiment i midten av 1920-årene, og han var sekretær for Stortingets utvidede militærkomité under arbeidet med forsvarsordningen av 1927 og militærfaglig sakkyndig for Bondepartiet under utredningene forut for forsvarsordningen av 1933. Gjennom sin varierte karriere skaffet han seg et inngående kjennskap til det norske forsvaret og dets historie, samt til militærvitenskapen.
Som offiser var Fleischer tradisjonalist, profesjonalist og aristokratisk innstilt med liten forståelse for politisk innblanding i det militære fag. Til tross for mange høye stillinger fikk han aldri noe fortrolig forhold til sine politiske overordnede. I norsk sammenheng innebar hans tradisjonalisme at han gikk inn for å beholde så mye som mulig av den eksisterende hærordning under reformarbeidet i mellomkrigstiden, og en motvilje mot å la forbigående politiske og økonomiske konjunkturer avgjøre forsvarsstrukturen. Mangelen på utdannelse, øvelser og materiell fornyelse førte til at Hæren i midten av 1930-årene fremstod som en av Europas svakeste.
På grunn av sitt militærpolitiske standpunkt kom Fleischer i et faglig og personlig motsetningsforhold til kollegaen Otto Ruge, som var militær fadder for forsvarsordningen av 1933. General R. Roscher Nielsen har karakterisert Fleischer som Ruges «argeste motstander». Ruge – og siden kommanderende general Kristian Laake – mente det var galt å forsøke å bevare en organisasjonsramme som man ikke ville få midler til å fylle med innhold. I stedet for å opprettholde en landsdekkende stor hær (med 55 infanteribataljoner), gikk de inn for en «liten, men god hær» bestående av 34 moderne, mekaniserte feltbataljoner for rask mobilisering, mens de øvrige ble stilt i reserve. Fleischer og hans meningsfeller hevdet at dette var uforsvarlig, fordi Norge var stort, spredt befolket og hadde svakt utbygde kommunikasjoner slik at hæren ikke kunne flyttes mellom de antatt viktigste operasjonsteatre – Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.