Maleren Bjarne Ness blir omtalt som en bråmoden kunstnerisk begavelse. Han regnes som en sentral skikkelse i moderne norsk kunsthistorie til tross for sin tidlige død.
Ness vokste opp i et typisk arbeidermiljø på Lademoen i Trondheim. Han var eldst av seks søsken, og både faren og to av brødrene arbeidet på Trondhjems Mekaniske Verksted. Allerede på folkeskolen ble Ness' særlige tegnetalent lagt merke til, og mens han gikk på middelskolen, fikk han tegneundervisning av professor Harald Krohg Stabell. Økonomien begrenset imidlertid hans muligheter, og 1919 tok han arbeid som bud ved jernbanen. Han tok telegrafisteksamen ved jernbaneskolen på Hamar, og sommeren 1923 fikk han arbeid i Kristiania og kunne begynne på en kunstutdannelse ved siden av.
Etter bare et snaut skoleår i radérklassen til Olaf Willums ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole satte Ness spor etter seg som grafiker. Produksjonen teller i overkant av 30 raderinger, alle i lite format. Særlig er det hans selvstendige komposisjoner med motiv fra hovedstadens kafémiljø som fremheves.
Høsten 1924 åpnet Axel Revold en privat malerskole, hvor Ness ble elev. Det innledet hans viktigste periode som kunstner. Han forsøkte å få jobbe nattskift på jernbanen for å male på dagtid, men forgjeves. Likevel er omfanget og kvaliteten på hans kunstneriske produksjon fra de tre siste leveårene nærmest eventyrlig. Han arbeidet med et alvor og en intensitet man bare må forbløffes over. Sommeren 1925 stilte Revold sitt atelier til disposisjon, og Ness kunne gå i gang med sin første store figurkomposisjon, De tre ryttere. Maleriet innledet en serie rytterkomposisjoner, et tema som ble det sentrale motiv i Ness' kunst. Bildet ble hans debut på Høstutstillingen og vakte berettiget oppsikt.
Samme høst ble Revold utnevnt til professor ved Statens Kunstakademi. Alle hans tidligere elever meldte seg til opptaksprøve, men Ness var én av to som kom inn. På akademiet kastet han seg over stadig mer ambisiøse oppgaver. Han fikk låne malerinnen Agnes Hiorths atelier og gikk i gang med en rekke malerier med tanke på en gruppeutstilling i Kunstnerforbundet 1926. Utstillingen betegnes som hans kunstneriske gjennombrudd. Mesenen og storsamleren J. Sejersted Bødtker ervervet seg Komposisjon, som senere ble gitt i gave til Nasjonalgalleriet, mens Fridtjof Nansen sikret seg Pietá.
Med mønstringen “De 7 unge” i Kunstnerforbundet høsten 1926 markerte Revold-elevene seg for første gang som gruppe. Ness fikk god kritikk, og han solgte sitt hovedbilde Gjøglere. Han ble oppfattet som Revolds desidert beste elev og ledende i kretsen, hvilket førte til at han stilte stadig større krav til seg selv, arbeidet mer enn noensinne og nærmest drev rovdrift på egen helse. Revold skaffet Ness hans eneste store utsmykkingsoppgave. I januar 1927 stod Seierherren vender hjem ferdig, en dekorasjon i gymnastikksalen i Østensjø skole i Oslo. Ness sluttet ved jernbanen og viet seg til kunsten på heltid.
Sammen med andre akademielever reiste Ness på sin første utenlandsreise, en studietur til Stockholm for å se den nordiske utstillingen Unionalen. Tilbake i Oslo tok han fatt på malerier til en større utstilling i Kunstnerforbundet høsten 1927. Her presenterte han verker som er blitt stående som høydepunkter innen norsk kunst fra 1920-årene, selv om utstillingen langt fra ble noen suksess. Særlig tok han seg nær av behandlingen Musikanten, som han betraktet som sitt hovedverk, hadde fått.
Portrettbestillinger og fribillett med båten S/S Bolette gjorde det mulig for Ness å reise til Paris. Sammen med Reidar Aulie leide han hybel og utforsket byens kunstskatter. Særlig Louvre, som han lenge hadde drømt om, bød på store opplevelser. Kunstnere som Michelangelo, Rafael, van Gogh og Delacroix ble inngående studert, og visse trekk fra dem kan spores i Ness' egne arbeider. Også innflytelsen fra yngre kunstnere, særlig Picasso, merkes.
Men først og fremst var det læreren og vennen Axel Revold som hadde betydning for Ness' kunstneriske utvikling. Revold var hans store støtte og utrettelige forkjemper. Ness stod lærerens konstruktive fargeholdning nær, men utviklet et klart personlig formspråk der en særegen koloristisk teft er et fremtredende trekk.
Parisoppholdet varte ikke lenge. 13. desember, én måned etter ankomsten, døde Ness av tuberkulose. Båren ble brakt til Norge, og han ble begravd på Lademoen kirkegård i Trondheim.
Venner av Ness har karakterisert ham som sky, beskjeden og lukket. Men gjennom utgivelsen av hans etterlatte brev fyller Hellandsjø ut dette bildet. I brevene “møter vi en dynamisk person, full av vitalitet, humor, sarkasme, selvbevissthet og ærgjerrighet, forbundet med en enestående varme, omtenksomhet og lojalitet”. Reidar Aulie skriver: “I de få år han fikk utfolde sig som kunstner, var han det ledende midtpunkt i en ganske stor krets av omtrent jevnaldrende malervenner. For oss var navnet Bjarne Ness en klingende fanfare, full av ungdom og all verdens forhåpninger.” Etter hans død ble hans kunst omgitt av en nesten mytisk aura. Blant kunstnere er hans arbeider blitt studert med stor beundring.