Faktaboks

Bernhard Hanssen
Cornelius Bernhard Hanssen
Født
25. februar 1864, Kvinesdal, Vest-Agder
Død
16. april 1939, Flekkefjord, Vest-Agder
Virke
Skipsreder, politiker og fredsvenn
Familie
Foreldre: Gårdbruker og snekker Hans Fredrik Andersen Rørvik (1826–1913) og Clara Waage-Tønnesen (1839–85). Gift 28.3.1893 med Christine Amundsen (27.4.1859–5.4.1948), datter av tobakksfabrikant Adolf Amundsen (f. 1834) og Johanne Larsen (f. 1832).

Bernard Hanssen var skipsreder i Flekkefjord og stortingsmann for Venstre og i mange år en ledende fredsvenn i det nye Norge.

Hanssen vokste opp i Feda utenfor Flekkefjord og tok lærerutdannelse ved Kristiansands seminar 1883. Deretter praktiserte han som lærer i 8 år. 1891 ble han redaktør og utgiver av avisen Agder i Flekkefjord, og to år senere startet han Det Norske Fredsblad, som han redigerte til 1899. Med dette bladet og Flekkefjord og omegns fredsforening la han grunnlaget for en revitalisering av norsk fredsbevegelse og Norges fredsforening. Hans kongstanke var å forene alle fløyer til praktisk fredsarbeid, via noe han kalte “den absolutte fredslinje”.

Da Bernhard Hanssen startet opp Det norske Fredsblad, henvendte han seg til Bjørnstjerne Bjørnson; han ønsket “bistand af mænd, hvis navn har klang blandt vort folks masse”. Bjørnson reagerte positivt, og på første side i første nummer av Det Norske Fredsblad (5. juli 1894) står dikterens artikkel “Statskirken og krigen”, nesten som en leder, og kjernesetningen her er den utfordrende maksime: “Samtidig med at Kirken velsigner Fredsarbeidet, velsigner den ogsaa Krigen.” Hanssen lyktes dessuten å få et originalbidrag av Arne Garborg til samme nummer, programdiktet “Mot!”, der den tredje av de fire strofer har gått inn i det norske språk som en aforisme: “Men vita skal me / og vona visst, / at aand maa vinna / paa troll til sist / og vit paa den varge-villskap.”

Fra 1898 gikk Bernhard Hanssen for alvor over i forretningslivet og opparbeidet etter hvert en betydelig skipsredervirksomhet, der han i første rekke satset på tankskip. Samtidig startet hans karriere som politiker; han var opprinnelig venstremann, men sluttet seg til Frisinnede Venstre 1908. Han var stortingsrepresentant fra Flekkefjord 1900–15 og 1919–21, og varamann til Stortinget fra den nyopprettede kretsen av byer i Vest-Agder og Rogaland 1922–27. I Flekkefjord var han medlem av bystyret 1932–38 og ordfører 1933 og 1936–37.

Hanssen har æren av å ha lagt grunnlaget for Norges fredsforening, både organisatorisk og ideologisk. Han var ærespresident i foreningen og representerte den på flere internasjonale konferanser. Han var dessuten en drivkraft bak fredsmonumentet som ble avduket 1914 ved Magnor på grensen mellom Norge og Sverige, og han var med på å opprette Den nordiske interparlamentariske fredsgruppe 1906 og Nordisk fredsforbund 1918. Han gav også store gaver til fredsbevegelsen, bl.a. opprettet han Det norske fredsfond på 20 000 kroner.

Mens Nordahl Grieg forberedte antikrigsskuespillet “Men i morgen –”, kom han i en nesten kuriøs strid med Bernhard Hanssen: Grieg haket seg opp i en annonse i Aftenposten 26. februar 1936, der tankbåtrederen lokket “Med nuværende frakter [...]”. Grieg tolket dette odiøst-satirisk og fastslo: “Selve sinnbilledet på kapitalismens syn på krig og fred!” Bernhard Hanssen var – som medlem av Nobelkomiteen fra 1913 – “en av de fem som utdeler det norske Stortings belønning for fred”. Kanskje hadde Grieg bruk for nettopp denne motsetningen i sitt skuespill?

Kilder og litteratur

  • Biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • C. Bonnevie: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • N. Grieg: leder i Veien Frem, mars 1936, gjenopptrykt i Veien frem. Artikler i utvalg, ved O. Hølaas, 1947 og 1974
  • HEH 1938
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • M. Nag: I strid for fred. Tre kapitler av fredsbevegelsens pionértid i Norge, Kvekerforlagets småskrifter 31, Ås 1985