Bergljot Larsson var Norsk sykepleierforbunds første og markante leder, engasjert i arbeidet for kvinnenes stilling i samfunnet og i tiltak for bedre folkehelse i mellomkrigstiden.
Hun vokste opp i Kristiania. Faren var ivrig venstremann. Om seg selv sa Bergljot Larsson senere i livet at hun ikke ble en partipolitiker, men kvinnepolitiker. Hun tok middelskoleeksamen 1899, deretter husmorskole og diverse kurs i kunst og litteratur. 1905 tok hun en ettårig utdanning for sykepleiere. 1908–11 arbeidet hun ved sykehus i Edinburgh. Der hadde hun oversykepleiere som var sterkt påvirket av tidens ideer om moderne sykepleie. Oppholdet i Skottland gav henne en spesialutdanning i sykepleie ved epidemiske sykdommer, viktige kunnskaper om administrasjon og utdannelse i sykepleiefaget, og ikke minst svært god orientering om hva som skjedde internasjonalt blant sykepleiere. Senere gjennomførte Bergljot Larsson en rekke kortere studieopphold som gav innsikt i sykepleie og sosialt helsearbeid i Europa og Nord-Amerika.
Sykepleierutdanningen som Larsson tok 1905, var en av tidens få utdanningsveier for kvinner. Og skolen Larsson gikk på, Kristiania Kommunale Sykepleieskole (senere Ullevål sykepleierskole), var tidens eneste kommunale skole. De utdannede sykepleiere fra den offentlige skolen hadde ikke et organiserte fellesskap slik de andre private skoler tilbød. Ved disse skolene tilhørte “søstrene” den organisasjonen som stod for utdanningen. Antakelig ble dette opplevd som et savn blant sykepleierne på Ullevål, for da Bergljot Larsson 1907 for første gang stiftet en lokal fagforening, Kristiania Kommunale Sykepleierskeforening, fikk den så å si hundre prosents oppslutning.
Sommeren 1912 deltok Larsson og noen få andre norske sykepleiere på International Council of Nurses' (ICN) verdenskonferanse i Köln i Tyskland. Inspirert av møtet med sykepleiere fra store deler av verden vurderte de muligheten for å danne et sykepleierforbund i Norge. Bergljot Larsson arbeidet med saken, og på hennes initiativ dannet 44 sykepleiere 24. september 1912 Norsk Sykepleierske Forbund (fra 1948 Norsk Sykepleierforbund – NSF). Forslag til lover, utkast til tidsskrift osv. som ble vedtatt, var på forhånd utarbeidet av Larsson, som også ble valgt til formann.
Den unge organisasjonen med Bergljot Larsson i spissen kom raskt til å markere seg sterkt i samfunnsdebattene. Larsson knyttet også sterke bånd til tidens kvinnepolitikere, som igjen støttet sykepleierne i deres kamp. Larsson og NSF krevde en lovregulert enhetlig og treårig utdanning for sykepleiere og statelig autorisasjon av yrkesutøverne. Mot seg fikk de sterke grupper som sykehusledere, leger og prester. Det ble en langvarig kamp, som ble ført helt frem til regjeringen (1924), men som først 1948 gav seier til Norsk Sykepleierske Forbund.
En annen viktig sak var bedring av medlemmenes arbeidsforhold. Sykepleierne var unntatt fra arbeidervernloven. Hardt arbeidspress for dem som var i arbeid, og et overskudd av sykepleiere i 1920-årene ble en stor utfordring. Problemet ble møtt med flere løsninger. Én var kravet om flere utdannede sykepleiere ved sykehusene, som av økonomiske hensyn valgte å benytte elever som billig arbeidskraft. Misforhold ble kartlagt i en undersøkelse av bemanningssituasjonen ved sykehusene. Et annet tiltak var å opprette et kontor som formidlet sykepleiere for kortere eller lengre oppdrag. Bergljot Larsson bestyrte kontoret, og hun stilte strenge krav til arbeidsforhold og lønn. Som leder av NSF krevde hun medlemmenes rett til en regulert arbeidstid. 1937 kom sykepleierne inn under arbeidervernloven.
Mens kampen pågikk utad, mante Bergljot Larsson medlemmene til ikke å gå trette under vanskelige arbeidsforhold, men å se på sykepleie som noe spesielt – et yrke med et idealistisk kall, som strakte seg ut over ønsket om god lønn og regulert arbeidstid. Under Larssons ledelse opprettet NSF diettkjøkken med medisinsk restaurant og en etterutdanning for sykepleiere: NSF's Fortsettelsesskole i Sykepleie og Sosialt helsearbeid (senere Norges Sykepleierhøyskole). Skolen ble en institusjon blant sykepleierne og utdannet markante ledere både innen egne rekker og i det norske helsevesen. Bergljot Larsson var forstanderinne for begge disse tiltakene.
1936 trakk Bergljot Larsson seg som formann for NSF, men fortsatte som generalsekretær og som leder av skolen. Tross denne forandring var hun en markant lederskikkelse for sykepleierne, og hennes synspunkter kom tydelig frem gjennom Norsk Sykepleierforbunds tidsskrift Sykepleien, som hun var redaktør av 1912–47.
Under den annen verdenskrig nedla Bergljot Larsson alle verv 1941, da NS-vennlige personer overtok ledelsen av NSF. Våren 1945 kom hun tilbake og var med på gjenoppbyggingen av organisasjonen inntil 1947, da hun trakk seg tilbake.
I sin aktive periode deltok Bergljot Larsson også i internasjonalt arbeid. Hun var blant annet stiftende medlem og visepresident for Sykepleiernes Samarbeid i Norden og medlem av representantskapet i ICN. Her i landet var hun bl.a. med på stiftelsen av Norske Kvinners Nasjonalråd, Folkehelseforeningen, Norsk Mentalhygienisk Forening og Den norske Sykehusforening.
Bergljot Larsson ble hedret med æresmedlemskap i ICN, nordiske sykepleieorganisasjoner og Norske Kvinners Nasjonalråd. Hun mottok Røde Kors' høyeste utmerkelse, Florence Nightingale-medaljen, 1919 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull, og 1949 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.