Astrid Nøklebye Heiberg

Etter turnustjeneste i Halden og Vågsøy gikk hun inn i psykiatrien og var assistentlege og reservelege ved Fredrikstad sykehus mellom 1964 og 1968, deretter reservelege og assisterende overlege ved psykiatrisk klinikk på Vinderen i Oslo. Hun ble godkjent spesialist i psykiatri i 1969 og var universitetslektor, senere dosent, ved Psykiatrisk institutt fra 1969 til hun i 1985 ble utnevnt til professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo. Denne stillingen hadde hun inntil hun gikk av med pensjon i 2006.

Ved Psykiatrisk institutt ble Astrid Nøklebye Heiberg kjent med instituttets leder, professor Leo Eitinger. Hans humanistiske og antirasistiske engasjement appellerte til henne, og hun støttet ham aktivt. Samtidig engasjerte hun seg i Norsk psykiatrisk forening for å få fjernet homofili som sykdomsdiagnose. Dette lyktes i 1978. Hun stilte seg også til disposisjon som støttespiller for de homoseksuelles organisasjon, Det Norske Forbundet av 1948, og etter et par heftige diskusjoner om homofili med fremtredende representanter for Den norske kirke fant hun ingen annen måte å markere sin holdning til spørsmålet på enn å melde seg ut av statskirken.

Under et studieopphold i USA studerte Astrid Nøklebye Heiberg Peter Sifneos’ og David Malans nyskapning innenfor psykiatrisk behandling, dynamisk korttidspsykoterapi. Hun oversatte John C. Nemiahs bok Symptomene og det ubevisste. En enkel innføring i dynamisk psykopatologi til norsk og ble en drivkraft i kretsen som arbeidet med disse spørsmålene her i landet.

Astrid Nøklebye Heibergs forskningsinteresser gikk i retning av dynamisk korttidspsykoterapi og psykosomatikk. Hennes interesse for psykiatrien som klinisk redskap og metodesett når det gjelder medmennesker, er fellesnevneren. Sammen med sin sjef forsøkte hun å få innpass ved somatiske sykehusavdelinger underlagt UiO for å finne ut i hvilken grad psykologiske forhold spiller inn i sykdomsforløp under somatiske diagnoser, men ble avvist. Man inngikk gjerne tverrdisiplinært forskningssamarbeid, men ikke med psykiatrien.

Omsider kom en forespørsel fra Det odontologiske fakultet – den mest somatisk orienterte fagkretsen innenfor helsefagene. Det gjaldt muskulære spenningsplager knyttet til ansikt og kjever, noe Astrid Nøklebye Heiberg studerte med nysgjerrig iver mens hun samtidig underkastet seg psykoanalytisk egenterapi i utdanningsøyemed og fulgte korttidspsykoterapigrupper.

Som den første av landets kvinnelige psykiatere tok Astrid Nøklebye Heiberg den medisinske doktorgrad i 1980 på sitt tverrfaglig anlagte doktorarbeid Funksjonelle kjeveplager. Hun disputerte 8. mars, på den internasjonale kvinnedagen, noe som passet henne godt.

Bare halvannet år etter disputasen dukket nye utfordringer opp. Regjeringen Willoch kom til makten, og Astrid Nøklebye Heiberg ble bedt om å være statssekretær i Sosialdepartementet. Ufortrødent gikk hun inn for oppgaven, selv om politiske ideologier til da ikke hadde hørt til hennes interessefelt. Mottoet «Forandre for å bevare» tiltalte henne imidlertid, og hun meldte seg inn i Høyre. I løpet av sine første fire år i partiet var hun statssekretær i Sosialdepartementet (1981–1985), statsråd i Forbruker- og administrasjonsdepartementet (1986) og leder i Høyrekvinners Landsforbund (1985–1989). Mange av hennes venner fant det merkverdig at Astrid Nøklebye Heiberg med sitt radikale syn på mange samfunnsspørsmål kunne passe inn i en så konservativ organisasjon som Høyrekvinners Landsforbund – som likevel ikke var mer forstokket enn at den valgte henne til leder.

I 1985 ble Astrid Nøklebye Heiberg innvalgt på Stortinget og ble medlem av Europarådets torturovervåkningskomité, et verv hun fulgte opp med utallige reiser og besøk i europeiske fengsler. Opplevelsene vervet bød på, ga henne en innsikt i menneskelig atferd utover den faglige hun allerede hadde. Ved siden av hennes egne barndomserfaringer som flyktning ga dette et ekstra godt grunnlag for å lede en hjelpeorganisasjon.

Da første stortingsperiode var over, frasa hun seg renominasjon, men fortsatte som høyrepolitiker i Oslo kommune og sentralt i partiet inntil hun ble valgt til president i Norges Røde Kors i 1993. Dette vervet hadde hun til 1999, men allerede i 1997 overtok hun dessuten vervet som president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger og satt der i fire år.

Astrid Nøklebye Heibergs løpebane i Røde Kors var preget av svimlende fart. Hun hadde knapt vært annet enn sympatisør før hun ble bedt om å bli president, den første kvinnen på denne plassen både i Norge og i den internasjonale organisasjonen. Men når hun ble betrodd tillit på høyt eller lavt plan, var hun trofast og viste seg den verdig med all sin innsikt og organiseringsevne, koblet med raus humor, varm omtanke og uredd medfølelse.

I tillegg til sine politiske verv var Astrid Nøklebye Heiberg medlem, til dels leder, av omkring 15 forskjellige medisinskfaglige og andre komiteer siden 1970. Hun var styreleder i Tanum Bokhandel i 1994–2004, medlem av styret for Regionalt helseforetak Helse Øst i 2002–2005 og leder av Statens seniorråd i samme periode. Hun var også konsulent for Utenriksdepartementet i Sri Lanka-prosessen og styreleder i Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). I tillegg ledet hun Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO og var styreleder for Nidaros Domkirkes Restuareringsarbeider.