Asbjørn Toms var en allsidig teaterkunstner. Han var en frodig skuespiller, skarpsindig instruktør og fantasifull dramatiker. Det var han som førte Alf Prøysen inn på den profesjonelle teaterscenen.
Toms var elev av skuespillerne David Knudsen, Einar Sissener og Helga Backe og tok sangundervisning hos Morten Vatn, Einar Siepke og Halldis Ingebjart Isene. I tillegg hadde han registudier i utlandet. 1934–39 arbeidet han som frilansskuespiller og var deretter ansatt på Carl Johan Teatret ett år før han 1940 gikk inn i ensemblet på Det Norske Teatret, der han ble en sentral kraft til han gikk av med pensjon 1986.
På nynorskscenen debuterte Toms lovende som den unge kusken i Vognmann Henschel av Gerhart Hauptmann. Rolleregisteret varierte fra komedie til tragedie. Toms var en klok miljø- og menneskeskildrer. 1941 illuderte han troverdig som den unge gjerrige offiseren Fedotik i Tre systrer, som Sebastian, tvillingbroren til Viola i Trettendagskvelden og som en sprelsk og spretten Askeladd i Prinsessene i berget det blå av Peter Nissen og Melvin Simonsen. Han spilte Lars i Morgonvinden av Tarjei Vesaas (1947) med bunden varme og franskmannen i Peer Gynt med sprudlende humør (1948). Nye verdifulle menneskelige sider viste han som Enok i Ein jonsokdraum av Pär Lagerkvist (1951). Han skapte troverdige karaktertegninger av Louis i Arthur Millers Frakt under havet (1956) og Tubbs i Requiem for ei nonne av William Faulkner (1957). Et høydepunkt i karrieren var den kalde skurken Raimondo i Ugo Bettis Dronning og rebell (1957).
Men det var som instruktør og dramatiker Asbjørn Toms virkelig fikk utløp for sine kunstneriske evner. 1946 hadde han et gjennombrudd som barnekomedieforfatter med eventyrspillet Per Svein og lykkesteinane, og 1965 satte han i scene Ole Brumm og vennene hans med stor suksess. Året etter fulgte både Ingebrigt Daviks Taremareby og barnemusikalen Karamellapparatet. 1972 dramatiserte han eventyret om Veslefrikk med fela.
Men Toms skrev også dramatikk for voksne. Til markeringen av 150-årsjubileet for frigjøringen fra Danmark ble skuespillet 1814 (som han også selv satte i scene) fremført på Det Norske Teatret. 1974 var det urpremiere på Konflikt på Riksteatret, et stykke om de dramatiske begivenhentene som utløste det såkalte Menstad-slaget 1931. Her var dramatikeren i tillegg både instruktør og hovedrolleinnehaver. Og han skrev sommerspill som ble fremført i Tønsberg og Nord-Norge, bl.a. Asbjørn Selsbane sammen med Vera Henriksen. Toms arbeidet også mye som kursleder og instruktør for amatører, særlig Spellaget i BUL i Oslo.
Et lykkekast gjorde Toms da han 1950 la frem ideen om å dramatisere den nyutkomne romanen Trost i taklampa. Dermed var startskuddet for den suksessrike Prøysen-epoken på Det Norske Teatret gitt. Prøysen og Toms hadde lynne for hverandre. De skapte et kreativt arbeidsfellesskap. Toms tok vel vare på Prøysens saftige humor, men også varmen, ironien og den bakenforliggende poesien maktet han å føre inn på scenen på en troverdig måte. Trost i taklampa (1952, 1957) ble en av de største suksessene i nynorskscenens historie; 1963 og 1984 fulgte musikalversjonen. Samarbeidet fortsatte med folkekomedien To pinner i kors (1954, 1965) og med barnestykket Sirkus Mikkelikski (1954, 1968).
1959 kom hedmarksoperetten Tingel-tangel i natt. Toms satte også sammen kabaretene Kjæm du i kveld (1974), Når groværet kjæm (1980) og, i samarbeid med Barthold Halle, Nå seiler vi på Mjøsa til Det Norske Teatrets 75-årsjubileum 1988. Han viste igjen sitt frodige lynne for folkekomedien da han dramatiserte og satte i scene Dobbelsats og freske fraspark av Kjell Aukrust (1961, 1976).
Toms arbeidet også som konsulent og oversetter, og han medvirket bl.a. i filmene De vergeløse (1939), Min Marion (1975) og Haakon Sandøys Dagny (1977), der han spilte Henrik Ibsen. Toms ble tildelt Vennelagets reisestipend 1954, Hulda Garborgs stipend 1962, Oslo bys stipend og Statens kunstnerstipend, og han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1986.