Arthur Ruud gjorde seg bemerket med en rekke sentrale verv i fagbevegelsen og idrettsorganisasjonene. Med 13 år som formann i Norges Idrettsforbund er Ruud den som har sittet lengst i denne posisjonen.
Ruud hadde ingen formell høyere utdanning, men fra midten av 1920-årene fikk han sentrale verv i fagbevegelsen. 1926 ble han formann og forretningsfører i Norges Telegrafforbund, og 1930–40 og 1945–49 var han formann og forretningsfører for Norges Telegraf og Telefonforbund. 1939 ble han den første lederen av Statstjenestemannskartellet, et verv han innehadde til 1949.
Ruuds mange verv i LO, Arbeiderpartiet og idrettsbevegelsen gjorde ham etter hvert til en innflytelsesrik skikkelse i norsk samfunnsliv; mest innflytelse og oppmerksomhet fikk han som idrettsleder. Hans idrettspolitiske engasjement startet i Arbeidernes Idrettsforbund, AIF, der han var formann 1936–39 og nestformann 1939–45. I utgangspunktet ble han dermed assosiert med AIFs “sjefsideolog” Rolf Hofmos idrettspolitiske linje.
Ruud gjorde seg da også først bemerket i idrettspolitiske spørsmål da han på LO-kongressen 1934 fikk vedtatt en resolusjon som påla alle LO-organiserte idrettsutøvere i AIF og Norges Landsforbund for Idrett (NLI) å boikotte idrettsarrangementer i Tyskland. Ved å følge opp den boikottlinjen AIF hadde lagt seg på overfor det tyske naziregimet, gikk LO aktivt inn i striden mellom de to idrettsorganisasjonene. NLI reagerte skarpt på at LO blandet seg inn i idrettspolitiske spørsmål på denne måten, og dette vedtaket satte paradoksalt nok i gang den prosessen som skulle føre til at all norsk idrett ble samlet i NIF.
Gjennom det såkalte idrettsforliket 1936 grep staten direkte inn i striden. Forliket likestilte AIF og NLI organisatorisk, men hovedmålsettingen var full organisatorisk samling og en oppheving av den generelle idrettsboikotten. Til tross for sin radikale entré hørte Ruud hjemme i den moderate delen av arbeiderbevegelsen, noe som også kom til å prege hans idrettspolitiske arbeid stadig tydeligere. Som AIFs formann fra 1936 kom han til å lede arbeidet med å få samlet idretten organisatorisk ved å avvikle AIF som organisasjon. Det var langt fra enighet innen organisasjonen, men Ruud stod lojalt på DNA-ledelsens linje og bidrog til å få fullført samlingsarbeidet.
Under den annen verdenskrig var Ruud i Stockholm 1941–42 og i London som sekretær i Handelsdepartementet 1942–45. 1950–52 var han byråsjef i Finansdepartementet, 1952–64 ombudsmann for Forsvaret og fra 1964 personaldirektør i Teledirektoratet.
Etter krigen kom Ruud inn i ledelsen av den gjenforente idretten. 1947 ble han valgt til nestformann i NIF, og da Olaf Helset trakk seg fra formannsvervet 1948, rykket Ruud opp som formann, et verv han hadde helt til 1961. Ruud ble en dominerende personlighet i organisert idrettsarbeid i et drøyt tiår. Han var ikke bare formann i NIF, han satt også som leder av Norges Olympiske Komité 1949–61 og som styremedlem i Norsk Tipping 1955–64.
Ruud var en flink, men noe fargeløs organisasjonsleder. Hans formannsperiode ble på mange måter en vanskelig tid for NIF, og selv ble han, til tross for sine organisatoriske evner, en omstridt idrettsleder. Som alt annet foreningsliv slet den organiserte idretten med sviktende oppslutning fra begynnelsen av 1950-årene til midten av 1960-årene, en periode som dessuten var preget av idrettspolitiske konflikter, hvor Hofmo og Ruud ble de klareste talsmennene for hver sin fløy.
Striden stod om hvordan idretten skulle finansieres, hvem som skulle fordele tippemidlene, hvordan disse skulle benyttes og om idrettens innhold og idrettens rolle i samfunnet og driften av organisasjonsarbeidet. Ruud ville sette den aktive idretten i fokus og styrke NIFs organisasjonsapparat. Derfor ble det også en kampsak for NIF å få direkte innflytelse over fordelingen av tippemidlene. Ruud ble forsøkt kastet som leder av NIF både 1957 og 1959. Etter den siste konfrontasjonen 1959 hadde han definitivt isolert sin hovedmotstander Hofmo. Gjennom opprettelsen av Statens Idrettsråd 1957 hadde NIF også skaffet seg økt medbestemmelse over fordelingen av tippemidler.
Arthur Ruud ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden 1961.