Faktaboks

Arne Walentin
Født
26. september 1915, Kristiania
Død
20. november 2006, Oslo
Virke
Scenograf
Familie
Foreldre: Pølsemaker Johan Walentin (1891–1970) og Nancy Elisabeth Anderson (1893–1971). Gift 1) 6.1.1945 med Emy Bergh (29.9.1918–12.10.1970), datter av styrmann Otto Sløwer Bergh og Emilie Nilsen Løvø; 2) 5.12.1980 med skuespiller, senere konsulent Else-Marie Toms f. Konstad (11.3.1922–2.3.2005), datter av utenriksredaktør Sigurd Konstad (1890–1964) og fullmektig Nelly Bye (1890–1964).
Arne Walentin

Foto 1950

Arne Walentin
Av /NTB Scanpix ※.

Som scenograf satte Arne Walentin sitt preg på norsk teater gjennom store deler av 1900-tallet. Han var hele sin karriere fast knyttet til Det Norske Teatret, men hadde oppdrag også ved andre norske og flere utenlandske teatre. Hans samarbeid med teatersjefer som også virket som iscenesettere, som Knut Hergel, Hans Jacob Nilsen og Tormod Skagestad, fikk stor betydning for Det Norske Teatrets utvikling.

Etter middelskoleeksamen på Aars og Voss' skole i Oslo 1931 var Walentin elev på Statens Kunst- og Håndverkskole 1933–37, og 1941–42 fulgte han undervisningen på Bjarne Engebrets malerskole. Allerede 1931 begynte han på Det Norske Teatret som assistent for daværende teatermaler Ola Cornelius.

Walentins første selvstendige oppgave var å utarbeide Såmenn av Jean Giono 1937. Før den annen verdenskrig hadde Det Norske Teatret en liten og enkelt utstyrt scene i Bøndenes Hus, som han greide å utnytte på en artistisk og raffinert måte. Etter frigjøringen flyttet teateret inn i et større og bedre utstyrt lokale i Stortingsgata, som bl.a. hadde dreiescene. Her fikk Walentin 1945 sitt første oppdrag med et drama fra antikken, Sofokles' Antigone i Knut Hergels regi. Dreiescenen ble tatt i bruk, kombinert med en enkel, plastisk utformet dekorasjon, inspirert av arkitektoniske elementer fra antikken. Senere skulle han utforme flere forskjellige sceneløsninger for antikk dramatikk som Sofokles' Kong Oidipus (1957), Medea av Evripides (1963) og Aiskhylos' Orestien (1970).

Arne Walentin var svært allsidig både når det gjaldt sjangere han arbeidet med, og hvordan han løste oppgavene. Han satset på forenklinger, samtidig som han ønsket å gi scenebildene elementer av skjønnhet. Innen dramatikk med historisk miljø har han fabulert rundt stilistiske elementer med tilknytning til den aktuelle perioden. Hans kostymer har vært preget av hans evne til å kombinere stilsikkerhet med det karakteriserende. Blant hans store historiske forestillinger kan nevnes Dronning i tusen dagar av Maxwell Anderson, Kristina av Tunsberg av Kåre Holt og Tormod Skagestads dramatisering av Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter-trilogi. I arbeid med Shakespeares dramatikk brukte han ofte, i overensstemmelse med den elisabethanske scene, en stående dekorasjon, slik som i Stormen (1959), Othello (1966) og Hamlet (1967).

1948 satte Det Norske Teatret opp Henrik Ibsens Peer Gynt på nynorsk i regi av Hans Jacob Nilsen og med musikk av Harald Sæverud. Til denne forestillingen tok Arne Walentin for første gang i bruk bildeprojeksjoner – en teknikk som han etter hvert utviklet med stort artisteri. Til Peer Gynt gjorde han bruk av hele rundhorisonten til projeksjonene, med forgrunn av lett flyttbare dekorasjoner på dreiescenen, og de 32 skiftene foregikk for åpen scene. Da teateret 1962 igjen satte opp Peer Gynt, nå i Tormod Skagestads regi, utnyttet Arne Walentin også projeksjonsteknikken, men med enda enklere, mer abstraherte motiver på bakteppet. Da denne forestillingen 1963 ble vist på Théâtre des Nations i Paris, fikk Walentin årets kritikerpris i konkurranse med deltakere fra en rekke land.

1952 gjestet Arne Walentin det nye Folketeatret som scenograf til en av åpningsforestillingene, Jeg har en venn av Maxwell Anderson, og igjen gjorde han bruk av dreiescenen og projeksjoner mot to rundhorisonter. Året etter ble Ibsens Brand satt opp på Folketeatret med Arne Walentin som scenograf. Her fikk projeksjonene skape illusjon av vind og vær og vill natur og av mystikk og metafysikk.

August Strindbergs clair-obscure-dramatikk har ligget meget vel til rette for projeksjonsteknikken. For Til Damaskus, med fotografiske projeksjoner i svart-hvitt som fremhevet skuespillets drømmeaktige uvirkelighet, fikk han 1970 Kritikerprisen. Fem år tidligere hadde han hatt scenografien til Eit draumspel, der projeksjoner malt i farger mot enkle, realistiske forgrunnsdekorasjoner fremhevet skuespillets kontraster.

Arne Walentin virket også som instruktør, og på Det Norske Teatret satte han i scene Anna Christie av Eugene O'Neill 1951, Bleikeplassen av Tarjei Vesaas 1953 og Strindbergs Gustav Vasa 1957. Hans siste oppdrag som scenograf på Det Norske Teatret var Ettermæle av Olav Duun (1988) etter innflyttingen i det store nybygget 1985. Da hadde han hatt ansvaret for scenografien til 221 forestillinger på dette teateret.

Verker

  • Scene- og kostymeskisser finnes i Teaterhistorisk samling, NBO

Kilder og litteratur

  • T. Næss: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • d.s. (red.): Arne Walentin. Teatermålar og scenograf, 1978
  • G. Alfsen: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • TFL, 1991

Portretter m.m.

  • Selvportrett, u.å.; Det Norske Teatret, Oslo