Vi har nesten ingen kjennskap til kansleren Arne Aslakssons familiebakgrunn og privatliv. I kildene er han utelukkende nevnt i offisielle sammenhenger gjennom sin rolle i kongens og kirkens tjeneste. Det eneste vi vet med sikkerhet om bakgrunnen hans, er at han var født utenfor ekteskap. Arne Aslaksson måtte nemlig ha pavelig dispensasjon for manglene ved sin fødsel for å inneha beneficier (dvs. kirkegods som han hadde inntekter av). Ethvert forsøk på å fastslå familiebakgrunn utover at faren het Aslak, vil imidlertid bli ren spekulasjon.
I en retterbot til islendingene fra desember 1342 kalles Arne Aslaksson sira og kansler. Retterboten eksisterer bare i avskrifter fra 1363 eller yngre. Det er derfor mulig at avskriveren har brukt den kanslertittel som i ettertid ble forbundet med Arne Aslaksson da han skulle titulere kongens tjenestemann. Denne antakelsen blir styrket hvis man ser på resten av brevmaterialet hvor Arne Aslaksson er nevnt. Han kalles sira og klerk i alle brev foruten det ovennevnte frem til september 1343. Betegnelsene sira og klerk viser at han var en lærd mann. Han virket som klerk hos kong Magnus 7 Eriksson i alle fall fra 1342 til 1344/45. Han reiste sammen med kongen og oppholdt seg bl.a. i Kalmar, i Helsingborg og på Varberg. Som klerk fungerte han som oppbevarer av kongens segl, og utgjorde sammen med en skriver det kanselli kongen til enhver tid hadde hos seg for å ta seg av korrespondansen.
Fra mars 1345 kalles Arne Aslaksson konsekvent kansler. Han ble den første kansleren i Norge siden 1333. Kanselliet hadde siden kong Håkon 5 Magnussons tid holdt til ved Mariakirken i Oslo. Arne Aslaksson var frem til 1350 kansler og prost ved kirken og hadde sitt faste oppholdssted i Oslo. I kongens navn utstedte han blant annet landstvistbrev og gavebrev. Det er også høyst sannsynlig at han skrev enkelte av brevene selv. Det virker som om kansleren har hatt kong Magnus' storsegl hos seg og at kongen selv benyttet sekretet i saker som angikk Norge mens han oppholdt seg i Sverige eller utenlands. Arne Aslaksson fortsatte altså å være seglbevarer.
Kansleren deltok også i andre saker som angikk rikets styre enn de forretningsmessige rutinesakene kanselliet i hovedsak synes å ha tatt seg av. 1347 deltok han med tittelen kansler i en domskommisjon som avgjorde saken mellom kong Magnus Eriksson og Jon og Sigurd Havtoresønner om forleningen av Borgarsysle. Året etter satt han igjen som domsmann i en kommisjon som i hovedsak bestod av de mektigste og mest fremtredende rådsmedlemmer i Norge, i saken mellom allmuen på Hedmark og Romerike og kongen. Han kalles ikke kansler i det siste brevet, men ridder. Det antas at siden kongen i perioden 1345–50 oppholdt seg lite i Norge, var store deler av riksstyringen overlatt til kongens rådgivere. Det er naturlig å regne kansleren med blant disse, ikke minst fordi han deltok i de to nevnte domskommisjonene sammen med de fremste representantene for denne rådskretsen, og han må nok kunne regnes som tilhørende denne krets enten som kansler eller som privatperson. Kongens stadige fravær bidrog dermed til at kansleren Arne Aslaksson, og de andre rådsmedlemmene som tok seg av de løpende regjeringsoppgavene, satte sitt preg på riksstyringen.
1350 tok Arne Aslakssons karriere i kongens og kirkens tjeneste en ny vending. Biskopen i Stavanger var død, og Arne Aslakssons status som illegitim sønn var ikke til hinder da han ble valgt til den avdøde biskopens etterfølger. Arne Aslaksson skulle imidlertid aldri komme til å sitte i det bispesete han var tiltenkt. Han reiste til Avignon, men døde ved kurien før han hadde mottatt pavens konfirmasjon.