Anthon Landmark var fiskeriinspektør for ferskvannsfiskeriene i hele 46 år, i en viktig oppbyggingsfase for etaten.
Landmark vokste opp i Fjaler som yngste sønn i farens annet ekteskap. Han gikk på Lillehammer lærde skole og ble student 1859. Deretter studerte han jus ved universitetet i Christiania, ble cand.jur. 1864 og arbeidet som amtsfullmektig i Stavanger 1865–67 og som kopist i Indredepartementet 1867–74. Han var konstituert byfogd i Haugesund 1868.
1874 ble Landmark utnevnt til inspektør for de offentlige foranstaltninger til ferskvannsfiskerienes fremme og satt i stillingen til 1920. Han etterfulgte Magnus Gabriel Hetting (se NBL1, bd. 6), den første innehaver av stillingen, som var opprettet 1855. Inspektøren for ferskvannsfiskeriene hørte under Indredepartementet, men ble 1900 overført til det nye Landbruksdepartementet og dermed atskilt fra administrasjonen av saltvannsfiskeriene, som ble værende i Indredepartementet.
Landmark fortsatte den oppbygging av etaten som Hetting hadde påbegynt. Ved tiltredelsen bestod staben av inspektøren og to faste assistenter; 1920 var den vokst til seks, hvorav to vitenskapelige stillinger. Mens etaten var forholdsvis stor sammenlignet med den for saltvannsfiskeriene før 1900, her den sistnevnte vokst kraftig etter århundreskiftet, en utvikling som skjøt fart med opprettelsen av Fiskeridirektoratet 1900.
Etaten hadde helt fra starten ansvaret for forvaltning av både ferskvannsfisk og anadrome fiskearter – laks og sjøørret – og hadde forvaltningen av det konfliktfylte sjølaksefisket. Dens formål var å fremme lakse- og innlandsfisket gjennom lovgivning, fredning og oppsyn, forskning, og praktiske tiltak som kunstig klekking og utsetting av yngel, bygging av laksetrapper m.m. Det ble sågar gjort forsøk på å oppdrette matfisk. En nær samarbeidspartner var Norsk Jæger- og Fiskerforening med lokalforeninger.
Gjennom utstrakt reisevirksomhet innen- og utenlands og selvstudier skaffet juristen Landmark seg en betydelig fagkompetanse, også på fiskeribiologi. Han satte i gang vitenskapelige undersøkelser, ansatte forskere og kom selv til å yte viktige bidrag av naturvitenskapelig art til forståelse av laksens atferd: Gjennom merkingsforsøk på stamfisk fra klekkerier klarte han, som den første, å bevise at laksen etter sin lange vandring i havet vendte tilbake for å gyte i den elven hvor den var født.
Landmark forfattet avhandlinger og en rekke beretninger. Han organiserte en årlig statistikk over laksefiskets utbytte som ble forbilde for andre lands statistikk, og han utførte selv de omfattende forarbeider til lakselovene av 1891, 1905 og 1930 – den siste som pensjonist. I en historikk fra 1986 heter det at ferskvannsfiskeetaten har hatt mange dyktige fagfolk, men at “Landmark står [...] i en særstilling”.
Anthon Landmark var også en betydelig amatørornitolog og stod som medutgiver av Robert Colletts Norges Fugle 1921. Han var æresmedlem av Selskapet til de Norske Fiskeriers Fremme og Norsk Jæger- og Fiskerforening. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1900, og til kommandør av 2. klasse 1920.