Anna Elisabeth Westerlund er en av Norges mest kjente “synske” på 1900-tallet. Ved siden av sitt virke som clairvoyant (fransk, 'klarsynt') skrev hun en rekke bøker om sitt liv og om sine opplevelser med mennesker som bad henne om hjelp. Flere av bøkene gir ikke bare et godt innblikk i hennes hverdag som medium for overnaturlige krefter, men er også interessante i et sosialhistorisk perspektiv.
I sine barndomserindringer, Den gode guds øy, har hun gitt en levende og varm skildring av sin oppvekst på Husøya i Hamarøy. Faren var fisker-bonde og aktiv kommunepolitiker, men da 1920-årenes gjeldskrise også nådde Nord-Norge, ble han slått konkurs, og hele familien flyttet til Narvik for å bygge en ny tilværelse. Her utdannet den unge Anna Elisabeth seg i søm og tjente til livets opphold som syerske, inntil hun 1930 reiste til Oslo for gå på Otto Treiders handelsskole. Etter handelsskoleeksamen hadde hun en rekke kontorplasser, til hun 1936 ble ansatt som kontrollør i Statens kornforretning. Der ble hun resten av sitt yrkesaktive liv.
Det står respekt av Westerlunds arbeidsinnsats i det første tiår av hennes liv i hovedstaden, slik hun selv har skildret det i boken Hybel uten nøkkel. Helt fra ungdomsårene hadde hun dårlig helse. Ikke desto mindre var hun i fullt arbeid mens hun leste gymnaspensum på kveldstid og tok examen artium som privatist 1937. Hennes store ønske var å studere psykologi, og hun begynte å studere ved Universitetet i Oslo, men krigen satte en stopper for hennes drøm om et embetsstudium.
Hele sitt voksne liv var Anna Elisabeth Westerlund levende opptatt av kreftsaken og av sjakk. Hun var selv en meget habil sjakkspiller. 1980 mottok hun Norges Sjakkforbunds hederstegn i gull, og ved sin død etterlot hun en betydelig pengesum til forbundet, øremerket til støtte til unge jenter som spiller sjakk. 1931 stiftet hun Kreftforeningen De Sykes Venn. Det var for å skaffe penger til kreftsaken at hun i det små begynte å bruke de synske evner som hun mente hun hadde hatt allerede fra barnsben av. I jubileumsboken ved 25-årsjubileet for artiumskullet 1937 skrev hun selv at hun “opererte som spåkone i en akutt pengekrise” i studietiden. Hennes bok Synsk. Av en clairvoyant kvinnes erfaringer (1968) bidrog til å gjøre henne kjent utenfor Norges grenser. Den er senere også utgitt i Danmark, Finland og Sverige.
Westerlunds karriere som synsk avspeiler tre interessefelter. Hun begynte sin virksomhet med å se inn i fremtiden til mennesker som henvendte seg til henne. Det gav henne innsyn i samlivsproblemer og sykdomsforhold, noe hun har skildret blant annet i boken Bak fasaden. Etter hvert ble hennes interesse vendt mot å finne igjen savnede personer, noe som førte til et tett samarbeid med pårørende og politi. Hun verdsatte særlig sitt arbeid med ettersøkningsavdelingen hos politiet i Bergen. Sine erfaringer med å finne savnede har hun beskrevet i boken Jeg fant liket. De siste årene hun var aktiv som synsk, brukte hun til å prøve å rekonstruere det som hadde hendt i fortiden. Hennes oppdragsgivere her var lokale historielag, men også privatpersoner.
Westerlund mente at all materie utsender bølger som det synske menneske kan motta, tolke og forstå. Slike bølger har etter hennes mening en treg nedbrytningstid, og derfor kan en synsk ta imot informasjon om situasjoner og hendelser som ligger tilbake i tid. I boken Telepatiens gåte utviklet hun sin teori om at det bak den synskes tinninglapper sitter noen “telepaticeller” som formidler inntrykk visuelt til hjernen. På denne bakgrunn var det naturlig for henne å testamentere sin hjerne til Universitetet i Bergen, med den klausul at vitenskapen skulle undersøke den og hva som skjulte seg bak tinninglappene. Ved obduksjonen etter hennes død ble det funnet en hjerne i god stand, men ikke noe spesielt ut over det.
Anna Elisabeth Westerlunds virke som clairvoyant er utførlig dokumentert av det tidligere Etno-folkloristisk institutt ved Universitetet i Bergen. Dokumentasjonen består av en rekke intervjuer, observasjoner og et omfattende mediemateriale.