Faktaboks

Anders Frihagen
Anders Rasmus Frihagen
Født
28. januar 1892, Vanylven, Møre og Romsdal
Død
5. april 1979, Oslo
Virke
Bankmann og politiker
Familie
Foreldre: Småbruker og fisker Mathias Andreas Iversen Frihagen (1851–91) og Martha Rasmine Arnesdatter Aahjem (1860–1912). Gift 1925 med Gro Strandrud (14.4.1897–28.11.1969), datter av gårdbruker Tore Strandrud (1857–1926) og Birgit Sønstegaard (1862–1937). Far til Arvid Frihagen (1931–95).

Anders Frihagen var sjef for Den norske Industribank i mer enn 20 år og i Bankinspeksjonen i en tiårsperiode. Som statsråd i årene 1939–45 fungerte han bl.a. som regjeringens representant i Stockholm etter den tyske invasjonen 1940.

Frihagen vokste opp i strandstedet Åheim på Sunnmøre. Han tok examen artium som privatist 1913 og eksamen ved Volda lærerskole året etter. 1914–15 var han lærer ved Volda millomskule og gymnas, og etter befalskurs ble han 1917 vernepliktig premierløytnant i Hærens Flyvevesen. Deretter begynte han på jusstudiet ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1922. 1928 hadde han studieopphold ved banker i Frankrike og Storbritannia.

Etter et par år som sekretær i Finansdepartementet ble Frihagen 1924 ansatt som inspektør ved Bank- og Sparebankinspeksjonen. Her var han til 1936, og 1931–32 fungerte han som banksjef for Aalesunds Kreditbank, som var satt under offentlig administrasjon etter den økonomiske krisen i 1920-årene. 1936 ble han sjef for Finansdepartementets tiltakskontor, men ble senere samme år administrerende direktør for Den norske Industribank. Gjennom denne stillingen sørget Frihagen for at Arbeiderpartiet også fikk faglig innflytelse på en sentral statlig institusjon.

Etter at den annen verdenskrig brøt ut 1939, ble Frihagen medlem av regjeringen Nygaardsvold som statsråd for Handelsdepartementet. Denne statsrådsposten hadde han til oktober 1942, da han overtok Forsynings- og gjenreisingsdepartementet og ledet dette frem til regjeringen Nygaardsvold ble avløst i juni 1945.

Da krigen kom til Norge i april 1940, fulgte Frihagen regjeringen nordover og kom bl.a. direkte inn i kampene rundt Dombås. Med sin kompetanse som bankmann ble han involvert i transporten av Norges banks pengebeholdning og styrte en periode regjeringens “reisekasse”. Sammen med kongen og resten av regjeringen kom han 1. mai til Tromsø. I løpet av tiden i Nord-Norge reiste han også en kort tur til Stockholm for å ordne opp i finansielle spørsmål.

Da evakueringen av Nord-Norge var besluttet 1. juni, ble det bestemt at Frihagen skulle reise til Sverige som regjeringens representant i den svenske hovedstaden. Det som har blitt kalt statsrådsavdelingen i Stockholm, kom til å bestå av ham selv og venstremannen J. L. Mowinckel, som hadde blitt tatt inn i samlingsregjeringen, men hadde oppholdt seg i Stockholm siden april. Norges legasjon ble ledet av minister Johan Wollebæk og utenriksråd Jens Bull. Det konstitusjonelle ansvaret var ikke bare enkelt, og de to statsrådene kom tidvis i en vanskelig stilling i forhold til legasjonen, men forholdene bedret seg gradvis. Det samme var tilfellet med forholdet til svenske myndigheter.

Frihagens arbeid i Sverige foregikk på mange plan; dels kom han til å ha hånd om finansiell støtte til norske flyktninger, dels var han engasjert i opprettholdelse av meldingstjenesten til det okkuperte Norge gjennom kurerer. Etter hvert sørget han også for at det ble kanalisert økonomisk støtte til ulike “støttekasser” i Norge. Kontaktene til hjemmefrontens ulike organer tok det meste av tiden.

Forbindelsen til resten av regjeringen i London ble også svært viktig, men var tidvis problematisk. Av de to statsråder i Stockholm var det nettopp Frihagen som kom til å pleie den nære kontakten dit. Frihagen viste bl.a. mer forståelse for de pågående riksrådsforhandlingene i Oslo enn London-regjeringen gjorde, men han fikk også sin del av den kritikk og forbitrelse som ble rettet mot regjeringen etter felttoget i 1940.

I mars 1942 ble Frihagen kalt over til London for godt. Han hadde året før vært der på et kort besøk, men da var regjeringens holdning at hans arbeid i Stockholm var av så stor viktighet at han ikke kunne bli i London. I hans fravær hadde justisminister Terje Wold bestyrt Handelsdepartementet. Ved en rokering i regjeringen høsten 1942 overtok Olav Hindahl dette departementet, mens Frihagen ble sjef for Forsynings- og gjenreisingsdepartementet.

Etter frigjøringen 1945 gikk Frihagen tilbake til stillingen som direktør for Den norske Industribank og satt der til 1957. I årene 1951–62 var han også direktør i Bankinspeksjonen. Ved siden av disse stillingene hadde han også en lang rekke offentlige og private verv innen industri og finansvesen, bl.a. som styreformann i A/S Sydvaranger fra 1952 og A/S Frionor Norsk Frossenfisk fra 1960. Han var medlem av flere offentlige komiteer, bl.a. Penge- og banklovkomiteen av 1950. 1946–47 var han medlem av herredsstyret i Aker, men ellers var det partipolitiske engasjement forbi. Han hadde også internasjonale verv: 1948–50 var han president i FNs økonomiske kommisjon for Europa i Genève, og han var engasjert av FN som rådgiver for organisering av bankvesenet på Kypros 1963–65.

Anders Frihagen samlet en del av sine erfaringer og betraktninger fra krigstiden i skriftet To rapporter fra 1940–42, som han selv bekostet utgitt 1972.

Verker

  • Norsk frossen fisk til De Forente Stater, 1946
  • Bankvesenet i Norge, 1948
  • F.N.'s økonomiske kommisjon for Europa (sm.m. K. Petersen), Bergen 1951
  • Pengevesenet og Norges Bank. Svar fra Penge- og Bankkomiteens formann, i Farmand nr. 44/1953, s. 25–28
  • To rapporter fra 1940–42: 1. Fra Nybergsund til Åndalsnes, april 1940. 2. Tromsø – Stockholm – London, 1940-42, 1972

Kilder og litteratur

  • Stud. 1913, 1938, 1963
  • HEH 1979
  • A. Frihagen: To rapporter fra 1940–42 (se ovenfor)
  • O. Riste: London-rejeringa, bd. 1, 1973
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949